GissGiss’s Univers

Dagen starte slækt. Våkna opp ved to-tiden av Stine som lurte på om jeg skulle stå opp snart. Sosa rundt i den vakre ugle-nattkjolen min som mest av alt gjør at jeg ser ut som en mentalpasient eller en potetsekk. Det er det opp til deg å avgjøre.

Det var egentlig ikke nattkjolen min jeg skulle snakke om. Så er du en av disse som liker røde tråder gjennom et blogginnlegg kan du slutte å lese. STOPP! NÅ!
_______
Der ja. Der har du den røde tråden. Gå å legg deg, nå.
<
<
<
Emo-party. Meninga var at det var jeg, Linda og Joakim som skulle la emoen i oss komme ut av skapet for en kveld. Forventningene om en kvelder med emo-musikk og galgenhumor til tusen og sort-sminkede øyne var store. Det endte kjapt med at Rebekka og Elise også kom, riktignok som wannabe wannabe-emoer. De feila totalt. Men det er jo greit. Det er menneskelig å feile. Anne-Christine og Malin kom også innom. Malin ble kjapt sminka. Etter en lang photo-sak ble jeg i emo-humør og Joakim klarte for all verden å la vær å smile. Selv om vi alle hadde problemer med det. Bilder kan sees på fjasboka.

Jeg er sjokkert. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal si til deg i det hele tatt, Ida. Du er min egen familie. Man kan tydeligvis ikke stole på sin egen familie. Derav usanne kilder. Selv om det forøvrig kan passe til så meget. Jeg vet bare at jeg må si det til deg. Yay! Familiekrangel igjen! Jaja, det begynner jo å bli en stund siden sist.

En stor takk til Svendsen som spanderte drink på meg i dag :)

Tur på byen møtte flere kjente. Stine kom å henta oss, så bar det til Cia etter en pølse på Esso. Så ga jeg et skjerf til Ruben og jeg fikk et palestinaskjerf av han! Så nå har jeg to skjerf. Jeg har hatt lyst på fler, nå som de har dem rundt i alle farger og sånn. Men så er det alt dette kommersielle. Det blir feil at butikker tjener på det. Det har jo faktisk blitt mote! Da blei jeg skuffa. Derfor har jeg heller ikke villet kjøpe noe nytt skjerf, men så lenge jeg fikk det av Ruben så sier jeg: Tusen takk! :D

Nå skal jeg ta en røyk tror jeg.

En venninne spurte meg i dag: “Blir du ikke lei av alle disse intrigene?” Det fikk meg til å tenke. Og som både jeg og Kaja er enige i; det er IKKE bra. Men joda, jeg beynte å tenke jeg. Intriger. Kan være som et slags dop. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal klare å forklare det. Det er noe som kan gjøre et kjedelig liv spennende. Det kan være slitsom. Feil. Det ER slitsomt. Samtidig har jeg levd meg gjennom så fantastisk mange intriger gjennom de seks årene at jeg (nesten) ikke husker hvordan det var å leve uten dem. Så jeg klarer det vel igjen. Som alltid

I may be changed but so have she