“Faen, han må lære seg å plugge seg fra hullet i ti minutter”

Tekst over, sitat: PH.

Kjæresterier er rare saker. Hele livet går vi rund å leter etter den rette. Den som skal være der når alle andre ikke bryr seg. Den som sitter å holder rundt deg når du trenger en klem. Du som egentlig synes det er irriterende med folk som tar tennene i gaffelen når de spiser, har sluttet å irritere deg over han, men siden han er drømmeprinsen, så har han heller aldri gjort det og begynner ikke nå heller. Han er den som holder deg i hånda når du er redd og som kyser deg lidenskapelig fordi han har lyst på deg, og fordi han elsker deg. Og du elsker selvfølgelig han. Han er den du skal bli gammel med, den du skal gidte deg med, den som skal holde deg i hånden den dagen du presser en unge ut og han skal være den som elsker deg fordi han er så fantastisk flott og selvfølgelig synes han at du er den deiligste på jord. Det mest fantastiske Gud har skapt og alt i det hele tatt. “Drømmeprinsen” kalles han og vi har alle trodd at vi har truffet han.

Flere av mine nære påstår å ha funnet han. Og det kan godt være. Jeg har ikke satt meg så godt inn i disse drømmeprinsene deres. Og jeg vet at et forhold ikke er hundre prosent feilfritt uansett. For all del og litt til. Men likevel. Vi snakker dritt, vi snakker “dette får du ikke lov til” og vi snakker utroskap. Hvordan slike mennesker kan være drømmeprinser skjønner jeg ikke helt. Det eneste jeg ser er folk som lever på rosa skyer om dagen. Her snakkes vi ny kjærlighet, vi snakker forlovelse og vi snakker barn (garantert innen tre år, i følge meg og Svendsen).

Nå skal ikke jeg være noe gigantisk professor på kjærlighet, for all del. Og ja, kjærlighet gjør blind og bla-bla-bla. Det er fantastisk hvordan det ikke går an å se at denne fantastiske drømmeprinsen dere har fortalt meg så mye om, sagt så mye godt om, behandler dere som en dritt, om ikke konstant, så iallefall de gangene jeg er der. Han kan være så søt, snill, deilig og være den eneste som har gitt dere orgasme hele ditt liv. Det er greit for meg, men når han behandler dere som en idiot foran vennene deres, nekter dere en bytur med jentegjengen (og da snakker jeg ikke av slaget jeg-vil-at-vi-to-skal-kose-oss-hjemme-jeg-jenta-mi) eller forteller andre at “det er greit å være utro så lenge det er med deg, snuppa” etter en fuktig tur på byen med kompisene. Da er han ikke verdt kjærligheten deres.

(Uff, nå hørtes jeg veldig hissig ut. Det var jo ikke meninga. Beklager det det.)

Jeg skal ikke dømme dere om dere fortsetter å velge disse “drømmeprinsene”, for dere er jo lykkelige også. Iallefall innimellom. Og så lenge dere ikke velger meg bort, så vil jeg være der den dagen dere skjønte at drømmeprinsen ikke var drømmeprinsen likevel. Og jeg vil være den som gir dere en klem og holder dere i hånda, fordi dere tror dere aldri kan finne en som han igjen.

Så kommer den elendige slutten. Der jeg skal innrømme alt. Der jeg skal løpe på veggen og innse at “Faen, jeg tok feil!” Ikke noe “Hva var det jeg sa..?” Der jeg skal innrømme og og vel så det. Jeg har ingen slutt. Jeg aner faktisk ikke hva jeg ville med dette innlegget. Jeg bare kom til å tenke på det sånn istad.

Du må som oftes kysse mange frosker for å finne en prins. Så du kan like gjerne sette i gang. Bare ikke hopp på skjermen med tunge og sikkel med det sammen.

Dagens spørsmål: Om du fikk kysse hvem i hele verden (inkl. kjendiser, døde som levende (iallefall sett at det levde)) Hvem ville du kysset?

I mens du tenker kan du lytte til denne: