GissGiss’s Univers

Været har vært fantastisk i dag. Alt blir så mye bedre med det samme. Jeg var på den fine lille italienske resturanten med Camilla. Spiste orgasmisk god sjokolademoussé og bare snakka. Utrolig koselig å sitte ute, ta en kopp te, med solbriller på og bare nyte varmen. Så bar det på trening og etter halvannen times trening tusla jeg til Storsenteret, møtte Eivind og tok en røyk. Det var da jeg så den mystiske mannen. Jeg så han ikke så godt, der han satt alene utenfor parken med en kopp (sikkert kaffe, utifra koppen, fra Narvesen). Jeg vurderte å gå bort å spørre om det var han, men så tenkte jeg at det ville bli litt flaut om det var han. Etter å ha tatt en røyk med Eivind tusla jeg tilbake på Storsenteret. Jeg så han der også, på vei opp i andre etasje. Etter å ha kjøpt fine toppen, tusla jeg opp. Titta og tenkte at om jeg ser han skal jeg jammen gå bort å si hei og kanskje spørre om vi skulle spise is, siden det var så fint vær. For jeg leser bloggen hans. Jeg har aldri snakka med denne mystiske mannen før, men jeg liker måten han skriver på. Og grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg fant ut at det var han ved å lese hans innlegg. Desverre fant jeg han aldri igjen. Men is fikk jeg da spist. Første softisen. Selvfølgelig på Grotten på Torget. Standard. Klassiker. Tradisjon i Halden rett og slett. Kanskje den mystiske mannen dukker opp igjen?

Seinere:
Planen var aldri å dra på byen i kveld, men min kjære dansevenninne overtalte meg på flekke. Jeg var nesten villig til å spørre om du trengte et sted å sove i natt. Endelig hadde jeg slutta å tenke, endelig hadde jeg det bare festlig med venner. Edru på byen. Fylla tok jeg jo på onsdag (og jeg skammer meg litt), men ja. Så står jeg der å snakker med folk og hvem kommer pent gående fra Kongens, med målbevisste og samtidig slentrende til Krogs? Joda, det er deg det. Idiot. Vi står å fleiper, jeg unngår å se så godt jeg kan. Vi tusler sammen inn, men jeg tenker. Wow, en evig gjentakelse av forrige lørdag. Flott! (leses med ironisk stemme). Jeg tusler bort til de andre som sitter å blander mystiske drinker av alt som står på bordet. Så kommer kameraten din, slår seg ned og da kommer du diltende etter som en tøffel. Jadda! Jeg så blikka dine og jeg aner ikke hva du tenkte eller om vi tenkte det samme. Vi har jo en tendens til å tenke likt.  Og de blikka, de gjør noe med meg. Jeg aner ikke om du vet det. Jeg aner ikke om du vet (eller om noen, ikke minst meg selv) vet at om du hadde sagt noe hadde jeg nikket meg enig. Og egentlig er det dritflaut å skrive dette. Jeg hater å innrømme ting for meg selv. Når ting jeg har prøvd så iherdig å benekte for meg selv, og stemmen inni meg sier: Hva var det jeg sa? Men takket være de andre, som muligens ikke ante noe som helst, hadde jeg det fantastisk gøy. Takk for det :)