GissGiss’s Univers

Jeg har vært på reunion med AFR i helga. På vei til og fra noterte jeg tankene mine rundt hvordan det kom til og bli og hva som faktisk skjedde, i en liten notisbok. Noe måtte jeg ha gjøre mens jeg satt i vårsola å venta på toget.

Før:
I fjor på denne tiden nøt jeg varmen i Dubrovnik, Kroatia. Jeg var på en spennende to-ukers rundreise på Balkan med en haug med venner og klassekamerater fra folkehøyskolen. Vi var klare for å se massegraver, være med på minerydding via Norsk Folkehjelp. Vi var klare for å smake masse nye smaker og ikke minst oppleve enorme forskjeller. Det var under en måned igjen av skolen og for første gangen gruet jeg meg til å slutte. Hvordan ville det bli å ikke se alle disse menneskene som jeg hadde bodd så tett innpå i nesten ni måneder? Å ikke lenger se Endre sove i peisestua, spill mørke-biljard med Bernhard, lage skoleavisa Solidaritet med Mads, timeslange samtaler med Hanne og Kaja eller å suge på oppdrag med Marthe. Vi var jo et team vi to. Eller alle gangene klassen lo av Lærer-Stines fortellinger om lågasildfiske, vente på dagens sitat fra Torgrim eller bare breke til Espen. Hvordan blir det å møte alle disse menneskene igjen? Jeg har forandret meg siden AFR. Mye kanskje nettopp på grunn av AFR. Det er sant som det er sagt. Et år på folkehøyskole er absolutt et år du ikke glemmer. For hvordan kan vi glemme alle historiene til Erling, utenlandsreisene, Røros-turen der vi laget skrekkhistorier om at Rolf Joar kom til å drepe oss, fredagsvasken til Kari, vorspill på stranda eller ulovlige vorspill på skolen og alle kveldene på Café 108. Hmm.. Dette ble litt vel idyllsert , for vi kjedet oss jo. Alt var ikke fryd og gammen. Det var f. eks fantastisk å ta en dagstur til “storbyen” Gjøvik. Til tider var det krangling, diskusjoner, hatblikk, rykter og baksnakking. Man kommer ikke overrens med hundre mennesker man bor sammen med. Det er ikke naturlig. Men for å fokusere på det positive. For det var jo et bra år. Såpass må du innrømme?

På grunn av avstanden har jeg ikke lenger kontakt med disse menneskene, sånn utenom msn og facebook innimellom. Vi er spredd utover Norge, og verden. Det siste året har gått veldig fort og uendelig sakte på en og samme gang. Jeg har vært igjennom masse og blitt kjent med en hel haug bra (sånn som f. eks Kristin og Stine) og et par dårlige mennesker. Nå sitter jeg med en stor bag i sola utenfor Oslo S, mellom spor 11 og 12, mens jeg venter på toget til Moelv. Det er klart for AFR-reunion og jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg. Nå kommer toget. Og der er jammen Maren!

Etter:
Etter en to-timers togtur møtte jeg og Maren Jeanette på togstasjonen og hun kjører meg til campingplassen. Vi er uønska på skolen. Ledelsen er redd for at det skal bli fyllefesten fra helvete. Stine er allerede innkvatert på hytta vi har leid for natten. Sola skinner og den første pilsen åpnes på en hytte lenger bort. Der sitter Eirik, Linda, Ida, Anne-Marthe, Therese, Amund, Katrine, Even og en del andre. Folk er forandret, men likevel seg selv. Vi tar en runde å spør hva folk driver med nå. Noen går på BI, andre NTNU, en går frisør noen er i militæret. Tid for litt mat. Tilbake til hytta. Skifter. “Kommer dere snart til stranda?” Kaja sitter alt der og griller med Mads og Silje. Vi tusler bort til stranda. Isen ligger fortsatt kritthvit på Mjøsa og på Gjøviksiden er det fortsatt snø. Vel fremme på stranda sitter det omlag tredve mennesker. En bomblaser står for musikken, øl jekkes, pølser grilles. Folk ler og mimrer. Oi, der er Eli! Og Tora har kommet helt fra Kabelvåg. Flere kommer til og der kommer det jammen en liten gruppe førstiser. Bål tennes i midten av den store sirkelen. Alt brennbart og ikke brennbart legges på. Ingar kaster vedkubber over hodet mitt. Føler meg ikke helt trygg. La oss likegodt hive på hele pallen. Espen kommer og det mimres mer. “Husker du den gangen da..?” Slik starter samtaler. Vi snakker med de som går der i år. Spør hva de syns om skolen, hvem ha mitt gamle rom? Solen har gått ned og klokken nærmer seg halv ti. Jeg fryser i tærne til tross for ullsokker. På tide å ta fatt på veien til 108. Vi møter Hanne på veien. Klemmer. Tusler videre. Vi rekker Happy Hour og mugger med øl blir bestilt og betalt. Tragisk musikk spilles, bilder knipses og folk danser, drikker og ler. Mads headbanger. Espen på luftgitar. Eli fyller alles glass med en mugge hun fant stående på et bord ensom. Allsang til “To fulle menn” av Jokke og Valentinerne. Alt er med andre ord ved det samme gamle, men likevel så fullstendig feil. Det er førstisene som har tatt over nå. Det er deres sted, ikke vårt lenger. Jeg og Espen begynner å bli slitne idet folk begynner å danse på bordene. Tusler småfulle mot taxien med Stine. Deler taxi med to til Shell. Her er det ikke en kebabsjappe i mils omkrets. Dermed blir pølse i brød før vi går til hytta. Den er glovarm, men alle slukner rimelig fort. Nå sitter jeg på toget og tenker at jeg hadde rett. Hele dette møtet ble idyllisert. For all del, det var en superbra kveld, men la oss drøye den et par år til neste gang. 108 vil aldri bli “vårt” igjen uansett.

Dagens spørsmål: Hvis du fikk gjenoppleve en ting i livet ditt, hva ville du gjenopplevd? Og ville du gjort noe anderledes?