In your head they are fighting

Se for deg…

En tung, regnfylt kveld. En kveld der alt er skikkelig dritt. Det er mørkt. Det er vått. Løvet har begynt å falle ned. Det blåser, det er surt og kaldt. Egentlig vil du overhode ikke være ute å gå. Du aner ikke hvorfor du gjør det. Du bare må ut. For i regnet er det ingen som ser. Ikke i mørket. Alt som mangler er The Cranberris med “Zombie” spillende i bakgrunnen. Du går bortover en tom vei. Det er mørk og du føler at ingen bryr seg en døyt om hva du gjør. De geniale gitarriffene kommer over deg og du går raskere, samtidig så uendelig sakte. Du tenker, men alt du vil er så skrike. Du er så drittlei. Du er lei av jobb, lei av drama, lei av folka du omgås og for ikke å snakke om den lille byen du bor i. Du er drittlei av å lyve. Du er lei av å aldri være bra nok. Du er lei av å være en folk kontakter når ingen andre har tid og kjæresten er på jobb. Du er lei av å være den alle gir litt faen i, men som er god å ha når folk blir ditcha eller typen slår opp. Du er lei av å være den som sier: “Hva var det jeg sa?” Du er lei av at du ikke klarer å forklare det du tenker, før det har gått et halvt år. Du er lei av å være den som alltid tar til takke med det nest, nest, nest beste. Du er lei av å være den som alle andre tror er så sterk. Du er lei av å se folk drukne i problemer, men som du vet at du ikke kan hjelpe fordi de først og fremst må innse sine egne problemer. Du er lei av å føle omsorg for folk, nettopp fordi du føler at nesten ingen bryr seg en døyt om deg og du er drit lei av at folk analyserer ting som står i bloggen din og ringer deg for å spørre deg om det er dem det handler om. Du er lei av å alltid å føle at man må prestere noe sykt. Du er rett og slett dritt lei. Alt du ønsker er å finne en eller annen, samme hvem… Som faktisk liker deg, uten at det nødvendigvis betyr noe annet enn vennskap. Du savner den som tar tak i deg, som ikke bare ler, men som støtter deg om du kanskje liker noen. Eller som ler med deg, ikke av deg alle de gangene du driter deg ut. Som ikke bare sitter å fjaser om ubetydelige ting, men som faktisk tåler deg hunder prosent.

Destruktivt? Jadda!

Er det noen gang, i dette samfunnet, lov til å innrømme at man til tider er dritredd? For det virker ikke sånn. Alle skal hele tiden være så gode, så flinke og positive at jeg får helt fnatt bare å tenke på det. Er det lov å si at jeg ikke er god på komplimanger og at sier du for mye positivt kommer jeg ikke til å tro på deg, fordi jeg ikke takler det. Nettopp fordi jeg ikke er vant til det? Og kanskje, mens jeg alt sier for mye i en blogg mange leser, kanskje det ikke er deg jeg ønsker å høre det fra, men noen andre. Da hjelper det ikke hvor mange ganger du sier det. Negativ? Jadda! Jeg er født i en negativ familie, der alt er veldig vanskelig. Vi sier det ikke til noen om vi har et problem. Det gjør man generelt ikke uansett om det er familie eller venner. Man må ikke vise at man er svak. Herregud, hva vil folk tro?! Men jeg ser det, jeg ser om du ikke har det bra. Jeg er en jævel på analysere. Jeg kan se det utifra første gangen jeg møter deg. Ensom? Opplevd noe traumatisk? Eller generelt noe annet? Jeg ser det. Jeg har tatt feil en gang. En gang av tjue. Jeg hater maskene folk bærer. Du er ikke deg selv lenger. Hvorfor? Det kan jeg ikke svare på, men noe er det. Det er alltid noe. Og jeg ser det, uansett hvor lydtett maska di er. Så du kan like godt si det, det er en liten by vi bor vi. Vi vil alltid finne det ut til slutt, din løgner.

Kanskje er det bare jeg som tenker for mye. Kanskje er det bare jeg som burde holde kjeft? Kanskje er det bare jeg som burde lukke øynene… Sånn som alle andre…