Noen gager sovner man mens man blogger…

Dette eviglange blogginnlegget begynte jeg på i går kveld, men jeg slukna foran pcen og orka ikke skrive ferdig. Her kommer det, slik jeg hadde tenkt det skulle være. Les eller la vær:

Jeg tuslet hjemover, med en øreplugg i øret, fylt av Ida Marias gladmusikk. Jeg gikk å sang for meg selv, da jeg plutselig begynte å tenke på en setning. Nå husker jeg selvfølgelig ikke hva den setningen var, for ofte går tankerekkene mine så fort at jeg knapt husker hvor det begynte. Jeg ble iallefall gående å tenke på et nytt blogginnlegg og jeg tenkte over alt jeg har opplevd i helga. Denne helgen var sær.
- Pfff! Det sier du alltid, kan du si og peke stygt på meg. Jeg gir blaffen, tar meg en slurk av teen min og forteller videre. Ja, jeg har alltid sære helger, føler jeg selv. Nå kan jo veldig mye defineres som sært, men den diskusjonen kan vi ta en annen dag. Om du ikke synes mine helger er interresante kan du slutte å lese. Da vil jeg i grunn lure på hvorfor du i det hele tatt orker denne bloggen. Mine helger er sære, samtidig har den vært helt alminelig. Jobbing, fyll og venner. En helt ordinær helg, med andre ord. Nå skal ikke jeg bruke andre ord. Jeg skal kun bruke mine. Da fikk jeg en start på blogginnlegget også. Det var det jeg trodde ville bli vanskelig.

Etter en helt alminnelig fredag i pizzabudbransjen var jeg klar for å slukke tørsten. Ble hentet i en liten smartbil og kjørt de femhundre meterene det er å gå. Latskapen lenge leve! Jeg hadde aldri planer om å bli henta. Nå er jeg jo relativt spontan av meg. Iallefall. Vel inne på puben fikk jeg beskjed om at “mammas” kort alt lå i baren, så det var bare å forsyne seg. Sånn er det når man blir adoptert på pub ja! Iallefall, øl ble konsumert, det ble sunget, slengt sleskheter, latteranfall. Jeg hadde en lang prat med en tidligere klassekamerat som virkelig overrasker. Jeg hadde latteranfall sammen med broren til sjefen min og jeg fikk ufrivillig sett en som dro av seg buksene på utsiden. Likevel opplevde jeg verre ting i løpet av kvelden. Når en relativt fjern Olsen kommer inn døra, slenger rundt seg med sleskheter, stjeler luer, for så å stille seg i døren å runke, fikk bartenderen nok. Jeg har aldri sett Monica så sint noen gang. Vi fortsatte å skåle i øl, lettøl eller bailys. Jeg visste Sjarm ville komme i kveld. Jeg visste at ridderen ville komme til å måtte slåss mot Dragen, men det var ikke mitt problem. Han kom og jeg kjente på en måte at følelsene mine nesten var helt vekk. Nå så han bare sleskere ut, uten at jeg vet helt hva det var som gjorde det, mulig det var sveisen. Han hilste på som vanlig og vi tulla som om alt var ved det samme gamle. Men det var jo ikke det. Noe jeg overhode ikke får satt fingeren på, var feil. Jeg vet ikke om det var noe som manglet eller om det var noe det var for mye av. Jeg vet bare at jeg fortalte deg det. Og for å ikke fryse ihjel ute etter stengetid søkte vi varmen i Herr. Olsens leilighet. Jeg og de tre M-ene. Vi to ble sittende å snakke lenge inne på biblioteket. Og du sa så mye bra, og jeg fikk letta hjertet og jeg følte at jeg klatret lengre og lengre opp fjellet. Herr. Olsen er en sjalu mann og der de to siste M-ene satt i sofaen endte det med skrik. Herr. Olsen var ikke hjemme, men vi fløy rundt i den digre leiligheten å drakk grusom rødvin og det ble hyl og grin. Til slutt var vi to M-er og en GissGiss igjen. Det var vel egentlig da grinet startet. Herr. Olsen visste om oss og han trodde han visse masse annet. Sånn sett er jeg overlykkelig over å være singel. Jeg slipper disse sjalusi-sakene. Det hele endte med at jeg fulgte en heller søvnig Sjarm hjem, løy for Dragen om at vi tilfeldigvis hadde møttes i gågata for fem minutter siden og fikk han inn porten. Falsk? Har vi aldri sett!

Fyllesyk satt jeg neste dag sammens med kvinnen jeg er støttekontakt for. Jeg drakk mengder med vann og tittet konstant på klokka. Jeg var invitert på middag hos M før jeg og Tittin hadde planer om å se film. Det endte med film med både M og Tittin, før jeg dro videre. Det var på tide å ta utelivsbilder. På veien stakk jeg innom Oktoberfesten på torget. Jeg nevner bare et par stikkord om den happeningen: Tyrollerhatter, allsang, ØL, ØL og mere ØL!!!!!, gjennomsnitsalderen var 45+, dansing på krakker og Alpedrakter, ompa-ompamusikk fra liveband, ølbriller. Endte tilbake på puben der den beste bartenderen var på jobb.

- Du er så overlegen!, sa du og tittet på meg.
- Overlegen?, svarte jeg sjokkert og tittet opp fra avisa og rett inn i to mørke øyne.
- Ja, du er skikkelig overlegen!
- Jeg sitter her, i ro og fred, nyter en øl og småprater med min venn, leser avisa og er overlegen? Du har jo sittet i masse samtaler i hele kveld… Det er du som er overlegen, om det er noen her som er det. Det var ikke jeg som ikke hilste.
- Pff, jeg er ikke overlegen, svarte du. Kanskje var du bare overraska over at jeg ikke ga deg all oppmerksomheten lenger?

Plutselig falt pubens eldste alkoholiker om. Blodet spruta og jeg trodde Grolle hadde drukket sin siste pils for godt. Men man kan sammenligne han med et slikt lite skadedyr, til tross for at han ikke lager noe bråk av seg. Ambulansen kom relativt treigt til stedet og Grolle ville ikke være med.

Min gode nabo og jeg (jeg vil fortsette å kalle han naboen, til tross for at han flytta for flere måneder siden). Og nå ble jammen i meg denne ekstra-setningen så lang at jeg tar det fra starten. Når klokken viste stengetid gikk vi ut av puben med en flaske rødvin gjemt under jakka. Ikke fordi vi hadde sneket oss bak baren å rappa den, men fordi vi hadde kjøpt den av min venn Bartenderen. Som to fnisende sekstenåringer tuslet vi oppover gågata. Jeg gløttet opp på leiligheten din, som jeg alltid gjør, når jeg går forbi. Nå som Dragen var borte danset sjarmen på bordet. Du holdt sannsyneligvis sengeplassen hennes varm ved hjelp av en annen kvinnes kropp. Oppe ved parken lusket vi oss inn blant trærne. Ingen ville kune se oss med mindre de gikk rett igjennom parken, mot oss. Vi åpnet vinen med en nøkkel og følte oss som fjortiser på grøftefylla. Vi flirte av oss selv igjen, mens vi hørte fulle mennesker rave hjemover etter kveldens utskeielser og diskuterte livet og kjærligheten. Og det var stjerneklart. Det hele var en gedigen klisjé i grunn, men også utroig koselig.

Søndag. Jeg er på vei innom for å lese dagens aviser, mens jeg nipper til en kopp te. Tåka prøver å spandere øl, men det dryppende øye hans blir for ekkelt og takket være Naboen, som tilfeldigvis kom inn døren, slapp jeg unna. Etter diskusjoner om musikk, Erlend Loe og annet smått og stort merker jeg at jeg blir våt på ryggen og jeg snur meg for å se hva det er. Det er da mannen som eide innholdet som nå hadde truffet ryggen min, faller over ende, treffer bordkanten, for så å treffe gulvet med et brak. Blodet flyter, pisset renner. Vi prøver å stoppe blodet ute særlig hell. Halvfull ringer en til ambulansen og den kommer, kjører forbi, skjønner at den har kjrt feil og kjører dermed tilbake igjen. Mannen har begynt å komme til bevisthet, vi klarte å stoppe blodet. Iallefall til en vss grad. Jeg og Stefan må slutte å møtes over en blodpøl.

Jeg lar blogginnlegget bli avsluttet med Steinars kommentar etter at ambulansepersonellet var ute av døren:
“Hver så god, neste!”