And were changing our ways, taking different roads

Jeg satt under pleddet i sofaen min. Tekoppen i hånden. Prøvde å varme meg etter å ha gått gjennom den bitende kulden på vei hjem fra jobb. Tittet tom fremfor meg mens Damien sang sine triste låter ut fra høytalerene. På veien hadde jeg gått gjennom parken og ikke tenkt. Ikke tenkt på noe som helst. Hver gang jeg gikk gjennom parken fikk jeg en drag av tristhet over meg. Ikke denne gangen. Det var først nå jeg hadde begynt å tenke. På han, på meg, på oss. Vi som en gang var. Vi som hadde vært ingenting i et par år. Vi som alltid endte tilbake til hverandre som to heroinavhengige søppelhuer. Jeg kom til å tenke på alle nettene vi tilbringte i parken. Hvordan vi lå på rygg og tittet opp på himmelen og diskuterte meningen med livet. Kjærligheten. Og hvordan vi som oftest endte med å sovne, helt inntil hverandre. Jeg husker hvordan jeg våknet opp av stekende sol og så hvor solbrente vi hadde blitt. Hvordan vi smurte hverandre med solkrem og all softisen vi kjøpte til frokost, fra den lille kiosken helt nederst. Hvordan vi badet i fontena og lot solen tørke kroppene våre. Hvordan det var oss to mot hele verden og vi kunne ikke gitt noe mer faen. Ikke akkurat da. Ikke akkurat mens det pågikk. Når de første menneskene kom i parken, var det på tide å forsvinne. Forsvinne tilbake til de vanlige livene våre. Der vi ikke kjenner hverandre. Der vi ikke er nær hverandre, utenom i tankene.

Jeg blir varm i kroppen av å tenke på alle gangene vi elsket. Hvordan vi tok hverandre til nye høyder. Hvordan vi var ville og gale. Hvordan vi våknet sammenfiltret og svette og hadde sparket dyna ned i fotenden av senga. Hvordan du tok meg oppetter veggen på badet og den gangen vi rømte til Stranda en hel dag. En dag hvor vi kunne nyte hverandre hele dagen. En dag kroppene våre fikk tatt igjen for den lange stunden som hadde fra hverandre.

Til slutt husker jeg den siste gangen. Det var begynt å bli høst og vi satt med pledd i parken. Tett inntil hverandre. Du som alltid hadde vær den mest pratsomme, sa knapt noe. Ikke jeg heller. Vi visste at våre veier kom til å skilles og at det magsike kun ville være et minne. Oss i mellom.  Hvordan jeg skjulte tårene mine og du var på nippet til å vise meg dine. Hvordan du reiste deg for å gå, tidlig om morgenkvisten. Hvordan du en siste gang la hendene dine på kinnene mine og tittet meg rett i øynene og sa farvel. Og at du sa at det var på tide at jeg kun tenker på meg selv. At du ikke kysset meg på munnen, men på panna og jeg husker at jeg en gang leste at når en gutt kysser deg på panna er det fordi han vil at du skal føle deg trygg.

“….jeg dikter opp ting som aldri skjedde, jeg tenker på alt du ikke sa, og jeg skriver det ned for at det skal bli virkelig selv om det aldri egentlig blir det.” – Strekhjerte.