If you fly fast enough, the sun never sets.

Se det for deg at du sitter på venteværelset. Du er sjuk g dett er minst tretti minutter siden du skulle hatt legetime. Plutselig lukker legen opp døren og sier navnet ditt, titter på deg og snur seg for å gå tilbake til kontoret sitt, og regner med at du følger like etter. Idet han snur seg for å gå, begynner han å plystre en melodi. Du følger etter og setter deg ned på stolen som står ved siden av skrivepulten hans. Akkurat da møter han blikket ditt. Og han ser deg dypt inn i øynene, mens han plystrer litt til, før han sier:
- Pompel og Pilt.
Og du skjønner ikke en dritt og vet ikke helt hvor du skal gjøre av deg, mens du prøver å finne på noe å si, men du er så forvirra, for alt du skal si er at du har hovne mandler og at du er nervøs for kyssesyke, men legen bare plystrer, titter deg inn i øynene og gjentar:
- Pompel og Pilt.
Så du ender med å si noe som alle andre ville sagt:
- Pompel og Pilt what the fuck?, mens du høres lettere oppskaket ut og vurderer om du bare skal løpe ut av legekontoret å aldri komme tilbake.
- Det er melodien jeg plystrer på. Du husker vel ikke det du… Jeg begynner å bli gammel!

Rare, rare legen, men! *puste lettet ut* Ser ut til at det iallefall ikke er kyssesyke, bare en sterk halsinfeksjon :) Så da blir det is og pencilin et par-fire dager til. For å si det sånn… Jeg brukte vel nesten en times tid på å spise hamburger på Mækken i dag, og det er jo ikke noe særlig.

Pinky dro meg med ut på en evig gåtur opp på Låby i dag. Mamman hans er bortreist og hadde fått høre at verandadøren var åpen, så vi dro opp for å sjekke om det hadde vært innbrudd, noe det heldigvis ikke hadde vært. Etterpå kom Tittin innom og vi spiste is med sjokoladepulver. Når hun dro stakk jeg en kjappp tur innom stamkneipa, siden Bartenderen var på jobb, dro innom Pinky på Krogs, før jeg og Svensken tok et par runder og havnet på Kongens. Men jeg er som sagt syk og høy musikk er ikke kult over lengre tid, når man har vondt i øra sine, så ble kjørt hjem rundt midtnatt.

Vel hjemme ble jeg sittende å se på 60 minutes. Du vet det tv-programmet som varer i nøyaktig en time, fra Amerika, med de gamle programlederene. I dag handlet det først om en flystyrt, så om Coldplay og jeg fulgte ivrig med. Piloten hadde flydd på en hel gjeng med fugler, som hadde satt seg fast i motoren og visste at han ikke ville klare å snu pga motorene stoppet. Mannen klarte å lande på vannet og alle overlevde. Da han fikk møte alle han hade reddet og en liten gutt sier: “Takk, kaptein  Sullenberger, for at du redda pappaen min”, rant det over for meg. Jeg er en følelsesmessig bergogalbane når jeg er syk. Jeg som sjeldent gråter, satt nettopp å stortuta.