Det hadde vært en av “de helgene”. Der jeg ikke hadde gjort noe som helst fornuftig, og bare hadde følt meg slækk som faen. En slik helg der man konstant gikk å savnet noen og man ikke fikk helt bestemt seg for noe sm helst. En slik helg som gjorde at jeg tenkte altfor mye, til tross for at energien min ikke følte for å tenke. En sånn helg der man følte seg som en smelta ost som hadde størkna. Skjønner du hva jeg mener?
Helgen hadde startet bra, med skogstur på kurset, vin med Reka og det beste nachet på lenge. Derretter hadde det vært ut å ta utelivsbilder med Tittin, øg sønagen hadde blitt brukt til film og pizza med Pinky og Kikki. Så alt i alt hadde helgen vært bra den, jeg kan ikke klage. Jeg vil jo ikke det.
Det var bare tankene mine som valgte å fucke opp ting. Altså var det jo meg som valgte å fucke opp ting. Noen ganger forvirrer tankene mine meg. De bestemmer seg for å gjøre ting annerledes enn det som var planlagt. Tankene mine er ufornuftige og gjør at jeg blir sint på meg selv fordi de lar seg selv vandre.
Jeg kan ikke tillate det. Vi må sette en stopper nå. Du skjønner det?