Snakk om å utfordre skjebnen! Jeg la meg til en gryende vår og våknet opp i snøkaoset. Jeg svelget en haug av nervøsitet, tok på meg vinterskoene, som jeg hadde håpet på å ikke bruker mer i år, og gikk raskt ut gårdsplassen og ned på veien, hvor volvoen sto. Den var dekket av snø og jeg hadde ikke annet å gjøre enn å måke den fri.
De fleste som kjenner meg vet hvor ræva dekker den har. Sammenlign de med sommerdekker, for dere som ikke vet noe. Ut på veien og snurre rundt, skli og ikke før jeg trodde at jeg slapp å kjøre så altfor meget mer i dag, ringte min kjære “mor” og lurte på om jeg ikke kunne kjøre henne til Sverige. Snill som jeg er sa jeg selvfølgelig ja og min kompanjong for dagen, Kikki, ble med. Vi var skepiske til Knardalsbakken, så vi kjørte rundt og bra var nok det. Den første kilometerne ut til Svinesund gikk bra ,men i det vi kjører i svingen ned til bomstasjonen på gamle-brua røk vi jammen rett inn i autovernet. BAM! To-tre riper i lakken og litt småsjokkerte kom vi oss videre. Enn så lenge var vi bare halvveis…
På vei hjem måtte vi bremse, og i dette været bør man begynne å bremse tidlig, derfor gjorde jeg det. BOM! Ut i grøfta rett ved avkjøringa til Sponvika. Og der sto vi bom fast. Kjekke menn spurte om vi trengte hjelp, men da hadde allerede Kikki ringt Roger som garantert er dagens redningsmann! :D
0 responses so far ↓
Det er ingen kommentarer ennå. Start diskusjonen ved å fylle ut feltene under.