I really wanna kiss you, but I can’t

Det var sent på kvelden og aller mest hadde hun lyst til å krype tett inntil kjæresten sin. La han folde armene rundt henne og stryke henne på ryggen. Kysse henne på panna og si at han var glad i henne. Men så satt hun og venninnen i hver sin ende av sofaen, med hver sin data og tven som øste ut musikkvideoer på repeat. Han var langt avgårde og den eneste biten hun kunne få av han for øyeblikket var stemmen hans i telefonen. De hadde snakket sammen dagen før, og han visste ennå ikke når han kom nedover. Det tok litt tid. Hun hadde ikke vært spesielt forberedt på det. Hun ville han her, så hun kunne se på han, ta på han, våkne opp av snorkingen hans. Det gikk fint å legge seg uten han, men at han ikke var der når hun våknet var noe hun ikke klarte helt.

Det hele var litt sprøtt egentlig. Hun smilte litt for seg selv når hun tenkte på det. Selv om hodet dunket som det bare kan på fyllesyke søndager og magen føltes uggen. Hun tenkte tilbake på en annen tid. En tid med en ødelagt sjel og en helt annen. En Mr. Big som hadde en tendens til å dukke opp når hun endelig hadde klart å glemme. Hun tenkte på hva han hadde fått henne til å gjøre og hun tenkte på hvor mye tingene hadde forandret seg på et år. Det hadde vært en jævla år, med drama, alkohol og sex, men hun følte at hun hadde kommet seg sterkere ut av det. En drøss med erfaringer rikere og et mer positivt syn på verden, tross alt.

Det hadde toppet seg når hun hadde truffet han. Han som nå var kjæresten hennes. Han som hun var så ufattelig glad i og som fikk henne til å smile på en sånn god, forelska måte. Vennene sa at de var søte sammen. Han hadde blitt godkjent på flekken av alle sammen. Hun savnet han. Hun savnet han så sinnsykt! Og det var rart å tenke på. At hun hadde det så bra. Det var lenge siden hun hadde hatt det sånn og hun følte at det var vel fortjent. Hun smilte og lukket dataen. Tok opp telefonen, trykket på ringeknappen og hørte den varme stemmen hans i telefonen.
“Hei, kjære”.