Det var små, forbudte treff vi egentlig ikke burde tillate oss. Ingen av oss burde tatt intiativet til det, men vi innrømte begge at vi trengte det. Hadde savnet det. Ville ha mer. Samvittigheten vi burde hatt, hadde kun vært der noen brøkdeler. Du dro meg ned til deg, bløtet leppene mine med tungen din, før vi kysset. Fortsettelsen fra i går følger her…
De leppene dine, du visste at du hadde overtaket når du kom med de. Jeg hadde sagt det mange ganger og du hadde sagt at det var det hemmelige trikset ditt. Det med de kyssene. Du strøk meg over ryggen, lot hånden gli opp under toppen min, samtidig som jeg lot hånden min gli over magen din, nedover, ertende. Dro den raskt til meg igjen. Du hadde sittet i bar overkropp siden vi sto opp og jeg så magemusklene stramme seg lett under berøringene mine. Brystene mine var lent over deg. Ventet på behandlingen fra deg.
- Jeg har puppefetish, hadde du sagt en gang. Digget å bare leke med de i evigheter, bite forsiktig, så litt hardere, mens jeg nøt nærheten fra deg. Det var ingen som klarte det du gjorde med dem. Hvordan du var hard og myk på en gang, og blåmerkene jeg fikk senere, de var vel verdt det. Du dro opp toppen min, kneppet opp bhen bak. Lot hendene dine fylles av dem. Tittet fascinert, før du tok det ene til munnen. Slikket lett, så hvordan brystvortene knoppet seg.
Du dyttet meg bakover, satte deg over meg. Lekte med brystene mine, ertet innimellom med å kysse nedover magen, før du kom oppover igjen. Jeg prøvde å få deg til å komme oppover, kysse meg på nytt, stryke deg på rygge, da du tok tak i hendene mine. Holdt de fast over hodet mitt.
- Ligg stille, sa du og smilte lurt. Tittet sultent på meg. Problemet var at jeg klarte ikke å ligge stille mye lenger. Kjente varmen min og hvordan herligheten din kilte nederst på magen min. Du skjøv deg bakover, forsvant nedover lårene mine. Hendene gli oppover, før de forsvant nedover. Spredde beina mine bestemt, grep om den ene hofta mi. Forsvant med hode inn mellom lårene, jeg kjente den varme pusten din der nede, lokket meg. Jeg beveget hoftene nærmere munnen din og strammet et øyeblikk til når tungen din rørte ved meg.
Varmen oppslukte meg, jeg var oppslukt av deg. Det du gjorde med meg. Kunne ikke få nok. Ville bli i sengen resten av evigheten. Med deg.
Senere den dagen, det var ennå en stund til vi måtte dra hver vår kant. Jeg lå med hodet i fanget ditt å tok en røyk. Vi sløvet og nøt den siste halvtimen før vi forsvant. Ante ikke når det ville komme en sånn stund igjen. Ante ikke når vi ville se hverandre igjen. Eller om dette var noe vi kunne fortsette med. Å møtes på denne måten. Gjøre som vi hadde gjort. Sa ingenting. Stillheten, kjærtegnene var nok. Hadde snakket nok før. Jeg tittet på klokken. Det var på tide å dra. Jeg ville det ikke, men visste at du snart skulle dra selv. Jeg var glad vi hadde fått til et siste møte. Et siste møte før vi måtte dra til våre respektive.
Så sto vi ved bilene våre. På et sted ingen kjente oss. På en øde parkeringsplass.
- Gisse… En dag skal vi møtes igjen. Jeg kan ikke love når.
- Jeg vet det, sa jeg. Prøvde å ikke vise hvor trist jeg syntes det hele var.
- En dag skal vi møtes igjen og da skal jeg fortelle deg en sånn historie som du skrev.
- Så du likte den?
- Likte? Selvfølgelig. Jeg digget den, Gisse! Bruk talentet ditt, smilte du. Tok rundt meg og jeg lot meg bli tatt rundt av de slanke, men myke armene dine. Ble trukket inntil deg, i en evig avskjed. Ingen ville være den første som slapp. Jeg trakk inn duften av deg. Lukten av det nydusjede håret ditt. Trakk meg til slutt unna deg. Orket ikke mer, måtte komme meg i bilen. Det var så forbanna hardt å ta farvel.
- Jeg vil ikke si farvel, jeg foretrekker å si at vi sees.
- Jeg er enig. Vi sees, sa du og slapp fortsatt ikke hendene mine. Jeg kysset deg på kinnet og du grep om meg og plantet et siste, langvarig, mykt, hardt kyss på leppene mine.
I bilen på vei hjem fra vårt hemmelige møtested røyket jeg nesten på meg kols, det er jeg sikker på. Det var…. Det var rett og slett forjævlig at det måtte være sånn med oss. Bunnet på hver vår kant. Og uansett hvor mye vi begge ville snu og gå etter den andre, ville det være for hardt. For mange kameler å svelge, så mange mennesker å såre.
