Stikkord
dagens spørsmål, følelser, hobbypsykolog, kjærlighet, kreft, latter, problem, Sverige, usikkerhet, uskrevne lover
Det er bare jeg som klarer noe sånt! Helt vannvittig hvordan jeg havner borti rare folk. Kanskje fordi jeg selv liker å tro at jeg er ganske åpen ovenfor folk? Jeg prøver i allefall ikke å dømme. Men dette tar liksom kaka av alle ting jeg har opplevd.
Det begynte for noen uker siden da jeg skulle kjøre en kompis til en fyr han kjente for å ta noen øl. Siden jeg hadde lite å gjøre, ble jeg med inn en tur. Vi ble møtt av en svensk mann på noen-og-femti og det luktet veldig røyk i leiligheten. Leiligheten var stor og fin og mannen hilste pent på meg. Etter hvert som kompisen min og denne svensken drakk fortalte mannen åpenhjertlig at han har lungekreft. Han la overhode ikke skjul på det eller noe, der han satt å rullet seg en ny røyk. Legene kunne uansett ikke gjøre noe, så hvorfor ikke fortsette å røyke?, som han sa. Det viktigste for han var datteren og barnebarna.
Etter den turen har jeg kjørt kompisen min dit flere gangen. Det er helt greit i grunn å sitte der, snakke shiiit og høre på gamle røverhistorier. Svenske har flere ganger sagt at det er hyggelig at jeg også kommer. Jeg har tenkt som så at det ikke virker som han har så mye besøk og egentlig bare syntes litt synd på han. Men så lenge han ikke selv synes synd på seg selv har jeg ikke gitt uttrykk for det jeg heller. Som han sier, alle skal vi dø, og det er jo noe han har rett i det. Og dessuten kan man like godt havne i en bilulykke i morgen, med eller uten kreft.
Idag var kompisen min innom meg for å ta en røyk, og lurte på om han kunne låne telefonen for å ringe svensken, siden han selv ikke hadde penger på kortet, noen som for så vidt var greit, det. Nå angrer jeg… Etter den korte samtalen har svensken ringt meg sikkert ti ganger. Første gangen sto jeg å vasket opp og hørte ikke telefonen, så jeg ringte opp igjen. Tenkte at han kanskje prøvde å få tak i kameraten min, men nei. Det var meg hanville snakke med. Og han la ut i det vide og det brede om at det var så hyggelig at jeg kom på besøk, og at han ville gjerne ha mer besøk av meg, selv uten kompisen min!
- Du er jo drømmedama, sa han plutselig og jeg ble litt sjokkert. For all del, jeg er ikke dum. Jeg hadde skjønt lusa på gangen for lengst, men hadde håpet på det beste, men den gang ei… Derfor prøvde jeg å ymte frempå om at jeg kanskje var i yngste laget for han, noe som overhode ikke hjalp. Han kjente nemlig til en fyr i Strømstad som var over 70 år og hadde en kjæreste på 33! Og der var det jo over 40 år mellom dem, men så mye var det jo ikke mellom oss! Heldigvis klarte jeg å ro meg unna samtaleemnet med en dårlig løgn om hodepine som økte i intensitet.
Problemet er bare at jeg har lovet kompisen min å kjøre han til svensken nå snart. Jeg skal ikke være med inn, men jeg skal jo hente han i natt også. Dessuten synesjeg jo synd på den syke. Her om dagen hadde han fått beskjed av legen om at svulsten hadde blitt over dobbelt så stor, så jeg skjønner jo at det bare går en vei.
Jeg aner ikke hvorfor han brått har begynt å like meg så vanvittig mye egentlig. Kanskje han bare er ensom, det er han helt sikkert. Kanskje han trenger en å prate med? For all del, jeg kan gi han sympati-poeng til den store gullmeddaljen, men uæææ! Jeg har verken vært for snill eller for slem mot han, ikke sittet med noen diger utringnig, der jeg sitter i en stol lengst unna han, når vi er innom. Kanskje jeg har smilt for mye? Nei, ikke vet jeg iallefall..
Hva ville du gjort i min situasjon?
Du kan si at du har møtt noen du er interresert i. Hvis han spør hvem det er så sier du det er en eller ei han ikke kjenner. Du kan også si at du er bifil og heller mere mot jenter. Eller så kan du si at han ikke er din type mannfolk og at du leter etter noen medandre kvaliteter (nevn gjerne noen eksempler).
Jeg har hatt folk med en syk crush på meg over nettet (of course). De var veldig hyggelige inntil de tillsto det, men etter det ble de helt psycho. De truet med å drepe gutter jeg bare snakket med og andre har truet med å voldta meg, men de var det bare å blokkere å skifte telefonnummer for å kvitte seg med :)
Har heldigvis ikke hørt noe siden fredag. Når kameraten min kom til han den kvelden va mannen totalt nedrukket og hadde sovna to minutter etter kameraten min tok i døra. Snakket senest med kameraten min nå nettopp og svensken har ikke nevnt meg med et ord. Takk og lov for det!
Takk for tips, Valentina! :)
Siden det ikke står noe mer skrevt ang denne saken så går jeg ut i fra at du er kvitt problemet ?
Om ikke så er det bare å si at .. Hadde en jente kommet bort å sagt det til meg så ville jeg trodd hun var så gal at det var best å holde seg unna :)
Det hender fortsatt at han ringer, men etter jeg sa at jeg kom til å politianmelde han pluss at kompisen min ba han skjerpe seg har det blitt roligere. Takk og pris!