Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg har over lenger tid fundert en del på hva som skal til for å få det bra med seg selv. Hva er det som gjør meg lykkelig?

Jeg har alltid likt de små gledene og etter en lang periode som deprimert har jeg lært meg å sette pris på de. Og for å legge merke til det positive i hverdagen, startet jeg allerede i januar med en rutine hver kveld. Nemlig å skrive ned tre positive ting som hadde skjedd i løpet av dagen. Det kan være alt fra at jeg har vært flink å spist noe sunt, tatt oppvaska eller at jeg har fått noe jeg ønsket meg, har hatt morsomt besøk eller at det har vært sol. Og når dagene har vært på det mørkeste er det ikke bare-bare å stå opp, ta oppvaska eller holde orden i huset. Det er kanskje ikke så lett å forstå for de som ikke har opplevd det, men selv den minste ting føles uendelig tungt og man ser ingen grunn til å gjøre noe som helst. Man føler for å grave seg under dyna eller å bare sitte i sofaen å se film etter film.

Sommeren er over, i alle fall i følge værgudene og jeg misliker det sterkt. Jeg har alltid elsket sommeren. Solen, varmen, at jeg har bursdag, å være ute, grille, bade. You name it! Denne sommeren har vært i bølger. Å slutte på kurset var kjipt, å reise vekk fra Halden til Danmark med Nienna var alle tiders. Å feire bursdagen min, både med venner og familie var herlig. Å ha masse bra kvelder med øl, grillmat, musikk og en feiende flott gjeng med mennesker har også vært bra. Høsten er tiden jeg går mot de kjipe stundene, men nå skal jeg prøve alt jeg kan å stå i mot. Jeg skal kjempe med nebb og klør for å ha det bra.

Etter mange samtaler med de nærmeste vennene mine og ikke minst en fantastisk flott samtale med Roberto, som sikkert ikke aner hvor mye den samtalen har hjulpet meg, har jeg bestemt meg for en ting. Nemlig det å bli bestevenn med meg selv! For man skal tross alt leve resten av livet med seg selv. Og slik jeg har behandlet meg selv, med en destruktiv adferd og å omgås altfor mange mennesker som har dratt meg ned til sitt nivå, slik behandler man da virkelig ikke sin beste venn!

Jeg har satt meg tanken at man alltid har et valg, selv når det ikke virker sånn, på hjernen. Jeg tenker den tanken flere ganger om dagen. Og jeg er ikke fortiden min. Ja, fortiden har påvirket meg, men jeg kan fortsatt velge om jeg vil sette punktum for et kapittel og begynne på et nytt. Jeg skal ikke lenger bruke fortiden som en unnskyldning for å deppe, for å frykte noe nytt. Jeg skal heller ikke bare kaste meg ut i ting uten å tenke konsekvenser, men heller finne den gyldne middelvei. Jeg skal utfordre meg selv ved å gjøre ting jeg ikke har vært flink til før. Som for eksempel å sette mer ord på følelser, muntlig så vel som skriftlig. Jeg skal bli flinkere til å si at grensen min har blitt nådd, ikke la folk overkjøre meg bare fordi det passer dem bedre. Og jeg skal slippe ut den Cathrine jeg har inni meg.

Jeg har allerede gjort fremskritt. Jeg har valgt å ta avstand fra visse mennesker jeg over lengre tid har visst at ikke har vært bra for meg. Som har prøvd å dra meg inn på ville veier med drama, konspirasjonsprat, overanalysering og propaganda. Jeg har slettet folks telefonnummer, facebook og snakker minst mulig med de. Dette er mennesker som kommer til meg kun når de trenger en tjeneste. Enten det er at de ikke har noen andre å drikke med, trenger en sofa å sove på eller som gjerne bruker meg som psykolog, men som aldri inviterer meg på fest, stiller opp når jeg trenger hjelp eller en som lytter. Jeg har gitt de sjanse på sjanse, men nå er det nok. Det skal også sies at jeg har mistet kontakt med mennesker jeg også satte enormt stor pris på og som til og med kanskje leser denne bloggen en gang i blandt. Og det er selvfølgelig trist. Begge gruppene med mennesker er mennesker jeg har ansett som venner, som jeg har ledd mye med og hatt det evinnelig mye moro sammen med. Noen ganger er det vel bare slik at noen mennesker har man i livet sitt for en stund. Kanskje for å lære noe. Enten det er av dem eller om seg selv. Og når man har lært det en skulle lære, sklir de vekk fra deg, og det er dessverre ikke noe man kan gjøre med det.

Jeg er ikke personen som gråter ofte og jeg vet at jeg er sterk psykisk. Tross alt. Jeg kunne sunket mye lenger ned. Blitt påvirket av mennesker mye mer enn det jeg har latt meg gjøre. Jeg ser at jeg kunne blitt selvskader. Enten det er i form av kutting, alkohol, narkotiske stoffer eller noe annet destruktivt. Og til tider har jeg vel stått å vippet på kanten av stupet til det. Jeg vet at folk har kommentert alkoholinntaket mitt for eksempel. Og jeg kjenner mennesker som har det problemet og jeg kjenner mennesker som har kommet seg vekk fra det. Jeg tror det er håp for alle, man må bare ville det nok! Og ja, jeg har drukket mye. Ja, jeg har det. Og det er vel kanskje første gangen jeg innrømmer det her på bloggen. Nå er jeg i alle fall ærlig. Jeg har fått bekymrede kommentarer fra mennesker jeg vet ikke ønsket å få meg sint, men fordi de faktisk bryr seg. Men jeg har alltid hatt en liten stemme i hodet som forteller meg at nå er det på tide med en pause. Denne helga skal jeg ikke drikke. Nå må jeg få i meg noe mat eller vann. Nå trenger jeg luft. Nå skal jeg komme meg hjem. Og så å si alltid har jeg klart å høre på den stemmen. Jeg er ikke som mange andre som sovner på en tilfeldig sofa, eller på et utested for så å bli kastet ut. Jeg har faktisk aldri blitt kastet ut noen sinne! Jeg har til en stor grad ganske så kontroll likevel. Selv om jeg kanskje utgir meg for noe annet, så er jeg som regel klar over hva jeg gjør.

I terapien på fredag fikk jeg skryt for den nye tankegangen min. Jeg har tatt klar avstand fra GissGiss, som jeg nå ser på som den gamle meg. Jeg har bedt venner og bekjente om å ikke kalle meg det lenger og de aller fleste er utrolig flinke. Selv om de sier feil en gang i blant og selv og de muligens fortsatt kaller meg GissGiss seg i mellom, så gjør de det ikke til meg. Eller rett foran meg. Jeg har fått utallige unnskyldninger og jeg tilgir det. Det er tross alt ikke bare-bare å plutselig kalle en person for noe annet. For mange er jeg også bare kjent som GissGiss og da er det nok også vanskelig å plutselig si Cathrine. Jeg ønsker ikke å legge ut om hele grunnen til at jeg ikke vil kalles GissGiss lenger, men hovedsakelig går det ut på at GissGiss var en dårlig og slesk person til tider. Og mange mente i starten at så fort jeg fikk alkohol innabords, ville GissGiss komme frem. Men i løpet av sommeren vil jeg si meg fornøyd med å motbevise det i ganske stor grad. Om ikke alle andre har lagt merke til det, så vet jeg i alle fall selv at jeg har forandret meg. Det er jo tross alt det viktigste!

Enda en ting som har hjulpet meg å se ting i et bedre lys er folk som har vært der før meg. Som har sett mørket. Som har vært destruktive på alle mulige måter, men som nå har kommet seg ut av det. Og noen vet nok hvem jeg snakker om. Dette er mennesker som kan kjenne seg igjen i det jeg snakker om og som virkelig er inspirerende medmennesker. Disse menneskene har jeg før sett mye lenger nede enn det jeg har vært. Og nå har de kommet seg videre. De har turt å begynne på et nytt kapittel i livet og selv om jeg kan være misunnelig som faen på at de har klart det og ikke jeg (i alle fall ikke ennå) er jeg så vanvittig stolte av dem! Jeg unner dem det så sykt å ha det bra. Og når de har klart det, hvorfor skulle ikke jeg?

Jeg føler at jeg er på riktig vei igjen. Jeg følte det i januar, men det har vært mange hull i veien siden den tid. En periode følte jeg at jeg hadde mistet meg selv. At jeg bare var til for å bli tråkket på, for å glede andre. Nå ser jeg at jeg måtte få meg en slengt rett i trynet. At det muligens var en ting jeg måtte lære. Det er ikke ofte jeg har slike personlige og eviglange blogginnlegg, men de siste dagene har jeg følt for å skrive dette ned. Det har tatt meg rundt åtte timer å skrive dette innlegget. Jeg har redigert det frem og tilbake, for å få alt riktig. Jeg har hørt gjennom “slække”-mappa av musikk x antall ganger og røyket altfor mye, men nå er jeg fornøyd.