Egentlig har jeg lyst til å skrive av meg en del ting. Og den siste uka har jeg funnet ut at ved å skrive om ting som har plaget meg kan jeg kanskje gå videre. For meg så er det vanvittig vanskelig å skrive dette innlegget. For det første hater jeg å blottlegge meg selv og for det andre, så vet jeg at det er en del som leser bloggen min. Med rundt 50 sidevisninger i gjennomsnitt daglig så er det kanskje ikke så mye for disse super-bloggerne, men for meg er det det. Å vite at så mange klikker seg inn for å lese om meg og mitt gjør det enda skumlere. Jeg aner ikke hvem halvparten av dere er en gang.
Jeg skal skrive om kjærlighet. Å det å tørre å slippe noen inn på seg og frykten for å bli såret igjen. Det å bli lurt, holdt for narr og hvor mye det kan ødelegge.
Jeg har vært singel i godt og vel to år nå. Og jeg ser hvordan det forrige forholdet har ødelagt for meg. Jeg er evinnelig kritisk til gutter. Stoler ikke på dem før det finnes bevis for det og er nesten alltid 100% sikker på at de holder meg for narr på en eller annen måte. Det hele er hans skyld. Jeg skal ikke nevne navn, for jeg har ingen planer om noe personhets. De som kjenner meg vet uansett hvem det er. Og de nærmeste vet historien fra før.
Jeg ble kjent med han på nettby og etter noen måneder med hyppige smser mellom Halden og et lite tettsted i Oppland, møtte jeg han på togstasjonen en solrik maidag. Det hele var litt skummelt, men denne gutten var jo så utrolig søt og fikk meg til å smile, fnise og føle meg elsket. Egentlig skulle han bare være hos meg noen dager, men endte med å bli i nesten to uker før han dro oppover for en liten stund. I løpet av de dagene møtte han vennene mine, vi gikk lange turer om kveldene, laget god mat og koste oss masse.
Det tok ikke lange stunden før han flyttet inn hos meg og vi begynte å se etter en større leilighet. Allerede da hadde vi hatt vår første krangel fordi jeg fant ut at han skrev brev med eksen sin på nettby. Han sa at han gjorde det bare for å såre henne, men jeg klarte ikke å tro på det. Magefølelsen min sa at noe ikke stemte. Det endte med at han ble så sint at han knakk telefonen sin og skrek at han skulle ta livet sitt om jeg ikke ville ha han. Da ble jeg sint. For ikke kom å bruk samvittigheten mot meg på den måten! Men vi ble venner og fortsatte å være sammen.
I løpet av sommeren var vi mye på hytta, sammen med blant annet Gud. Og en kveld satt vi å snakket om hvor rare bilder på pass og førerkort alltid pleier å bli. Så spurte jeg om å få se hans. Han lot som han letet og sa til slutt at han hadde glemt det i bilen. Jeg ba han gå ned i bilen å hente det. Så kom han tilbake og mente at han måtte ha glemt det hjemme hos kompisen sin. At det måtte ha falt ut av lomma hans der. Det viste seg etter at jeg hadde mast på han hundrevis av ganger, at han slett ikke hadde sertifikatet. Og han hadde jeg sittet på med x antall ganger!? Tenk om vi hadde blitt stoppet? Var han klar over at han risikerte at både jeg og flere av vennene mine ville miste sertifikatet?!
Sommeren gikk og gleden var stor når vi fikk tilslag på en leilighet på rundt 100 kvadratmeter. Venner stilte opp som flyttehjelp, men likevel var det noe som skurret. Jeg hadde tatt han på flere løgner, jeg hadde sett han flørte med andre jenter på nettet og på byen. Jeg visste at dette ikke var bra. Så hvorfor fortsatte jeg? Hvorfor valgte jeg å bli i forholdet? Fordi det var så fint å ha noen der, uansett hvor mye jeg måtte la meg tråkke på, og fordi jeg mest sannsynelig overbeviste meg selv om at han kom til å forandre seg. Vi kranglet mer og mer. Oftere og oftere dro han oppover til kameraten sin på hjemstedet. I løpet av en av kranglene våre endte jeg med det jeg nå vet var et lite angstanfall. Kroppen ristet, jeg frøs og svettet og pusten var urolig. Han valgte å overse det. Heldigvis klarte jeg å reise meg opp og gå ut av rommet og ringe Gud som fikk meg til å roe meg ned. Så dro jeg til henne å sov der den natten.
En annen gang vi småkranglet gikk jeg til slutt å la meg. Han satt på nettet utover natten og jeg klarte etter mye om og men å sovne. Når jeg våknet opp hadde han dratt. Han var bare borte. Jeg fikk ringt han og han sa at han hadde lagt igjen en lapp om at han måtte reise for å dra i et møte mellom han og eksen. Det var visst noe med noe advokater og greier. Jeg trodde ikke 100% på han, men ga han enda en sjanse. Det var siste gangen han var i Halden. Han lovte å ringe meg samme kveld, men jeg hørte ikke fra han. Jeg kontaktet søsteren, faren hans og selv kompisen hans, men fikk fortsatt ikke tak på han. Til slutt satte jeg meg i bilen sammen med Tinka å kjørte de fire timene det tok. Hjem til kameraten som sa at han var å handlet i byen med noen andre og skulle til å smelle igjen døren. Heldigvis stoppet Tinka han og vi fikk komme inn å vente der.
Han var ganske overrasket over å se oss, men lovte å komme hjem over helga. Jeg ga han enda en sjanse. Over helga hørte jeg fortsatt ingenting. Han tok ikke telefonen og siden telefonen sto i mitt navn tok jeg likeså godt å sperret den. Noen dager senere fikk jeg også en regning i posten. Det viste seg at han hadde ringt sextelefoner mens vi var sammen! Det var vel det som gjorde at det bikket over for meg.
Den siste gangen jeg dro oppover fikk jeg med meg Navnesøster Lund. Når vi kom opp og ringte på døren til kameraten hans kom han å lukket opp. Jeg begynte først å snakke pent med han. Forklarte hvordan det føltes å være meg oppi alt dette. Hvor vanskelig det var å finne ut løgn etter løgn. Han benektet ikke noe og sa at han angret på at vi hadde flyttet sammen. Han savnet vennene sine. Jeg spurte hvorfor han ikke bare kunne sagt det. Og hvorfor han hadde ringt sextelefoner. Jeg sa klart i fra hvor lavmål jeg syntes det var. Han benektet alt. Mente at kompisen hadde lånt telefonen. Og jeg visste både dato, klokkeslett og hvor lenge han hadde ring. Og til slutt ble han så sint så han prøvde å smelle igjen døren. Et øyeblikk satte jeg foten i dørsprekken og likevel fortsatte han å dra døren igjen. Til slutt så gjorde det så vondt at jeg ikke hadde noen annen mulighet enn å trekke til meg foten.
Det var siste gang jeg så han. Jeg sendte han melding om at han måtte å komme å hente tingene sine og levere nøkkelen til huseieren. Jeg måtte forklare huseieren at jeg ikke hadde mulighet til å bo der alene og endte med å fortelle dem hele historien. Det endte med at han skiftet lås så han ikke skulle komme seg inn. Han kom aldri å hentet klærne sine, tross flere advarsler. Han tok aldri noe mer kontakt, til tross for at han skyldte penger til både meg og andre rundt meg.
Jeg snakket dessuten med eksen hans. De hadde vært sammen i flere år og han hadde holdt på slik med henne også. Heldigvis godtok jeg ikke dette lenge. Det viste seg at alt var løgn. Hele forholdet vårt! Jeg er glad for at jeg har en eller annen sterk vilje til å overleve uansett. Problemet er vel at jeg aldri har fått bearbeidet det, men heller bare gått videre uten å tenke over at jeg faktisk har fått sår av dette. Jeg reiste meg opp fra bakken og ga en god faen i hele han, men å faktisk tenke godt og nøye gjennom hele greia er først noe jeg har gjort den siste tiden.
Det er historien min. Og det er deilig å ha skrevet den ned, selv om jeg har måttet ta flere pauser fordi det rett og slett har vært for vondt. Jeg er ikke lenger sint på verken han eller meg. Sinnet til han gikk over i løpet av noen måneder, men jeg har lenge vært sint på meg selv. Sint for at jeg lot meg lure. For at jeg var så forbanna naiv og godtroende. Og jeg har sett hvor mye dette forholdet har ødelagt for meg. I halvannet år etterpå var det skummelt å ha overnattingsbesøk, for jeg sov elendig. Jeg var jo redd for at de skulle forlate meg mens jeg sov. Jeg har problemer med å stole på gutter og har brukt altfor mye tid på analysering og tull. Jeg har hatt destruktive tanker og analysert ting til det ødeleggende, fordi det har vært bedre at jeg ødelegger enn at noen ødelegger meg igjen. Nå ser jeg at jeg aldri var spesielt forelsket i denne gutten, men at jeg så sterkt ønsket nærhet og ikke minst at jeg ønsket oppmerksomhet.
Dette er sikkert mye av grunnen til at jeg har gått singel i nesten nøyaktig to år. Det er ikke at jeg ikke har snakket med gutter, flørtet, vært betatt osv, men jeg har rett og slett ikke turt noe mer. Og nå er jeg lei. Jeg er så lei av at denne episoden, for det kan jo ikke kalles noe mer enn det. En tre måneders lang episode for to lange år siden, skal ikke få fortsette å hemme meg. Jeg er ikke sint lenger, for det nytter ikke å være sint eller skuffet. Jeg velger at jeg ikke skal leve i fortiden. Jeg er ikke fortiden min! La fortiden få ødelegge for at jeg skal finne en bra fyr en gang i fremtiden, som virkelig liker meg og som ikke har planer om å utnytte meg. Og jeg ser jo at jeg tross alt har vært heldig. Han kunne jo vært verre. Han kunne gjort meg til gjeldslave. Han kunne knekt hele selvtilliten min. Han kunne slått meg. Han gjorde heldigvis ikke det og jeg kan knapt sette meg inn i den situasjonen.
Jeg vet ikke hva du tenker etter å ha lest dette, kjære leser. Og jeg er egentlig ganske tom for ord akkurat nå. Men jeg føler at ved å poste dette, kan jeg gi slipp, selv om det er skummelt å ta fatt på det ukjente. Fuck hele janteloven, jeg er stolt av meg selv!
59.126221
11.443516
Vel hjemme tok jeg med et langt bad så jeg skulle slippe å lukte gulp og stall resten av kvelden. Så ble det kveldsmat og kakaokos ^^
