På siden min på facebook ba jeg leserne mine om å velge en ting jeg skulle skrive om. De fikk mange valg. Det var flere valgt og flere ble stemt på. En av de folk ønsket å lese var brevet til en person jeg hater. Jeg liker ikke å gå rundt å hate i grunn. Det er å kaste bort energi. Jeg foretrekker å si at jeg misliker noen, ikke hater de.
Hat (direkte fra wikipedia) Hat er en intens følelse av uvilje overfor en person, en gjenstand, et sted, en handling, et fenomen og så videre. Hat er ikke fornuftstyrt, men kan være en blanding av andre følelser som mislikelse og forakt, svik og skuffelse.
Kjære person jeg hater
Det er rart hvordan man kan gå fra å totalt digge en person til å mislike deg så intenst til tider. Og sannsynligvis vil jeg tippe du misliker meg desto mer. Flott å vite at det ikke bare er meg som kaster bort tid og energi på det. Jeg sender i alle fall ikke hvis-blikk-kunne-drepe-blikk. Og hadde det vært slik så hadde jeg vel allerede ligget fint begravd på Os kirkegård for allerede noen måneder tilbake.
Før var du bare en merkverdig skikkeligse i bakgrunnen. Så ble vi venner. Hang mer og mer sammen. Så begynte du å henge deg opp i ting jeg ikke syntes noe om. Du begynte å snakke om ting jeg ikke ville høre om. Du prøvde å overbevise meg om ting jeg ikke kunne fortså hvordan kunne være sant. Du skled inn i din egen røykfylte verden og jeg var redd for at du skulle dra med deg flere. Etter flere hendelser der vi var i nærheten av å skrike til hverandre, svevde vi heller ut av livet til hverandre. På sett og hvis. Vi var til dels innenfor det samme miljøet, men vi slapp å se hverandre like mye. Like ofte. Til slutt ble jeg så kvalm av holdningnene dine at jeg ikke en gang klarte å se bilde av deg på facebook. Jeg slettet deg og har aldri angret et sekund.
Senest tidligere i dag snakket jeg med en kamerat om deg. Han mente du ikke henger deg opp i det lenger. At det er så mye jeg har gjort feil. Jeg ser den ene feilen. For all del, jeg tror ikke at jeg er perfekt. Overhode ikke. Det vet jeg at jeg ikke er. Men du ser hele greia så svart-hvitt at du kun mener det er meg. Jeg kunne lagt ut om hele greia, men jeg vil mest mulig prøve å anonymisere personen. Både fordi jeg ikke ønsker at dette innlegget skal fremstå som et personangret.
Jeg kunne hatet flere også. Jeg kunne hatet hvordan du lurte meg så sinnsykt. Jeg kunne hatet meg selv fordi jeg ble lurt så sinnsykt og at jeg er så ufattelig naiv gang på gang på gang. Men jeg gjør det ikke. Jeg misliker sterkt hvordan du har blitt. At du som lovte gull og grønne skoger har blitt til et menneske jeg ikke lenger forstår meg på. Du prøver jo ikke engang. Jeg valgte å gi deg en siste sjanse og likevel, LIKEVEL velger du å ikke ta den. Utrolig skuffende…
Nei, jeg orker ikke å gå rundt å hate. Det er slitsomt og jeg blir i dårlig humør av det. Dessuten er jeg så trøtt.
Tilbaketråkk: Sometimes I still wonder why things happened the way they did « GissGiss