Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

En kamerat, Amadeus, har fått meg til å ikke deppe hver eneste natt jeg har sittet våken den siste tiden. Timene flyr når vi snakker og vi snakker mye. Om livet, depresjoner, kjærlighet, vennskap og kropp. Ikke kropp på en sånn slibrig sex-måte, men kropp fordi alle fortjener å ha det bra med seg selv og sin egen kropp. At man ikke trenger å være sylfider, sulte seg og slikt av den grunn.

Alle er vakre på hver sin måte og med et smil om munnen er man desto mer sexy!

For å begynne med meg selv. Jeg har aldri vært fornøyd med kroppen min. Jeg har alltid veid for mye. I alle fall så lenge jeg kan huske. Jeg var en av de som ble plukket sist i gymtimene. Herregud, jeg kunne jo ikke løpe like fort som de andre. Derimot husker jeg i første klasse at Bjørn Holm-Johansen hadde oss i gym og jeg fikk kjeft fordi jeg kasta ballen altfor hardt til Geir. Haha! Men uansett. Jeg har mye jeg ikke liker  ved meg selv. Løs hud etter vektnedgang, pupper som godt kunne vært litt strammet opp, strekkmerker og for ikke å snakke om føttene mine.

Har jeg egentlig noen gang fortalt om føttene mine? Ikke? Kanskje litt?

Dagen jeg ble født dro jeg også på min første kjøretur. Fra Sarpsborg sykehus til Fredrikstad. Der ble føttene mine lagt i gips. Grunnen var at jeg ble født med for korte sener i føttene og de hadde grodd helt feil. Den første måneden var jeg inne på Fredrikstad Sykehus å skiftet gips hver uke. I løpet av de tre første månedene skiftet jeg gips ni ganger og den ble til slutt fjernet. Jeg måtte bruke natt-skinner. ”De så ut som slalåmstøvler”, skriver mamma i babyboken om mitt første år.

Fire måneder gammel begynte jeg hos fysioterapeut, med et utgangskpunkt i 25 behandlinger. Jeg begynte å gå når jeg var rundt ti måneder gammel. Legene hadde ikke trodd at jeg skulle lære meg å gå før jeg var nærmere to.

Det første året endte jeg med å gå hos fysioterapeut to ganger i uken. I tillegg reiste jeg mye til Fredrikstad og legen var positiv og fortalte at jeg fulgte programmet. Etter hvert som jeg trengte sko måtte jeg til ortopedingeniør for å måle føttene mine, slik at jeg kunne få ortopediske sko.

Første operasjonen tok jeg i venstre fot i september 1989. Byttet gips fire ganger i løpet av tre måneder. Da ble halsene forlenget og bånd løsnet. Opererte høyre fot i januar 1990. Det samme med den.

Senere ble jeg også sendt til Sophies Minde i Oslo. Jeg husker ikke alt, men jeg kan huske at jeg ble operert der flere ganger. Jeg kan huske det enorme badet og et par av rommene. Jeg husker spesielt første operasjonen. Hvor enormt mye jeg hatet å få den oksygenmaska over munnen og nesa før operasjonene. Jeg husker jeg satt på mammas fang å skrek fordi jeg ikke ville ha den på meg. Og jeg husker at jeg våknet opp av at mamma og onkel Oslo sto ved siden av sengen og at de hadde med seg en Ken-dukke siden jeg hadde så mange Barbier fra før. Jeg husker at jeg var i barnehagen med gips og rullestol og at alle barna tegnet på gipsen min. Jeg husker hvor vondt det gjorde å ta gipsen av etter åtte lange uker og at beinet var gult etter gipsen. Jeg husker stikkpille-helvete og hvor vondt det gjorde når jeg skulle hjem fordi jeg måtte ta av EKG-padsene på brystet mitt. De som målte hjerterytmen.

Her på bildet sitter jeg sammen med onkel Oslo som vi alltid var noen dager hos før og etter Sophies Minde. Han var også såpass mye på sykehuset å besøkte meg at de trodde han var pappan min. Men da forklarte jeg dem alltid at pappan min, han bodde i Danmark han :)

Mamma mener å huske at jeg tok den siste operasjonen når jeg var rundt fire-fem år gammel. Da forklarte legene (som for øvrig var spesialtister) at venstre fot måtte jeg vente med til jeg var ferdig utvokst og voksen.

Jeg husker ikke å ha blitt mobba for føttene mine på skolen. Eller jo, kanskje litt… Men ikke mye. Jeg har aldri opplevd noe vondt på grunn av beina mine, som jeg kan huske.

Men jeg har alltid følt på det. At beina mine er rare. Annerledes. Det er vanskelig å finne kule sko. Spesielt pensko. Jeg er i tillegg ganske brei over rista. Jeg har i alle år følt at folk stirrer på beina mine. Ser at det er noe galt med en gang.

Her er føttene mine i dag. Riktignok med ullsokker på :P Men ja, du ser jo at noe ikke er slik det skal.

De siste årene har jeg fått bekreftet det motsatte av flere venner. Kanskje flest kamerater. Slik som i sommer da Myhre så meg barbeint på verandaen her og så arrene bak på foten. Fra hælen og ti centimeter oppover. Han spurte hva jeg hadde gjort med beina mine. Der og da skjønte jeg ikke hva han mente og når han pekte på arret ble jeg litt paff og sa svarte at det arret, det hadde jeg jo hatt i tjue år nå! Myhre har jeg kjent i minst fem år, om ikke mer og han så det først nå! BT la heller ikke merke til det før jeg viste han det.
Men noen ser det nok, for jeg ble spurt av ungene når jeg jobbet på Øberg skole, hva som var galt med foten min. Da forklarte jeg bare at føttene mine hadde stått innover når jeg ble født. Ungene trakk på skuldrene og lot føtter være føtter og digget meg jo like mye for det.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi jeg har tenkt en del den siste tiden. Merket at jeg blir sliten i beina og fordi senene i beina er for korte, i alle fall venstre, så får jeg ikke slappet like mye av i det beinet. Faktisk er hele venstre del av kroppen mer anspent. Tante Tisdærn merker det når hun maserer meg også. Og nå er jeg voksen. Fortsatt ung. Og jeg burde kanskje få tatt den siste operasjonen. Jeg vil fortelle om det her på bloggen min fordi det kanskje er andre der ute som sliter med det samme. Eller som kan se at man kan ha det bra selv om man ikke er perfekt. Perfekt er noe fiktivt vi mennesker har funnet opp. Ingen er perfekte og det er heller ikke meningen.

Så uansett, om du har stor nese, mangler bein som kan bære der, en hånd som ikke fungerer like bra som andre. Om magen din henger eller du føler du er altfor tynn. Du er fortsatt et flott menneske!

Jeg skal ringe legen i morgen å be om time. Legen må henvise meg videre til en spesialist og da håper jeg på å bli henvist videre til Mogens Viig. Han er visstnok spesialist eller noe slikt, sa mamma. Så får vi ta det derifra. Og jeg tror, jeg tror at jeg skal fortsette å fortelle om det på bloggen. Kanskje det også vil hjelpe for min egen del.