Alle er vakre på hver sin måte og med et smil om munnen er man desto mer sexy!

For å begynne med meg selv. Jeg har aldri vært fornøyd med kroppen min. Jeg har alltid veid for mye. I alle fall så lenge jeg kan huske. Jeg var en av de som ble plukket sist i gymtimene. Herregud, jeg kunne jo ikke løpe like fort som de andre. Derimot husker jeg i første klasse at Bjørn Holm-Johansen hadde oss i gym og jeg fikk kjeft fordi jeg kasta ballen altfor hardt til Geir. Haha! Men uansett. Jeg har mye jeg ikke liker  ved meg selv. Løs hud etter vektnedgang, pupper som godt kunne vært litt strammet opp, strekkmerker og for ikke å snakke om føttene mine.

Har jeg egentlig noen gang fortalt om føttene mine? Ikke? Kanskje litt?

Dagen jeg ble født dro jeg også på min første kjøretur. Fra Sarpsborg sykehus til Fredrikstad. Der ble føttene mine lagt i gips. Grunnen var at jeg ble født med for korte sener i føttene og de hadde grodd helt feil. Den første måneden var jeg inne på Fredrikstad Sykehus å skiftet gips hver uke. I løpet av de tre første månedene skiftet jeg gips ni ganger og den ble til slutt fjernet. Jeg måtte bruke natt-skinner. ”De så ut som slalåmstøvler”, skriver mamma i babyboken om mitt første år.

Fire måneder gammel begynte jeg hos fysioterapeut, med et utgangskpunkt i 25 behandlinger. Jeg begynte å gå når jeg var rundt ti måneder gammel. Legene hadde ikke trodd at jeg skulle lære meg å gå før jeg var nærmere to.

Det første året endte jeg med å gå hos fysioterapeut to ganger i uken. I tillegg reiste jeg mye til Fredrikstad og legen var positiv og fortalte at jeg fulgte programmet. Etter hvert som jeg trengte sko måtte jeg til ortopedingeniør for å måle føttene mine, slik at jeg kunne få ortopediske sko.

Første operasjonen tok jeg i venstre fot i september 1989. Byttet gips fire ganger i løpet av tre måneder. Da ble halsene forlenget og bånd løsnet. Opererte høyre fot i januar 1990. Det samme med den.

Senere ble jeg også sendt til Sophies Minde i Oslo. Jeg husker ikke alt, men jeg kan huske at jeg ble operert der flere ganger. Jeg kan huske det enorme badet og et par av rommene. Jeg husker spesielt første operasjonen. Hvor enormt mye jeg hatet å få den oksygenmaska over munnen og nesa før operasjonene. Jeg husker jeg satt på mammas fang å skrek fordi jeg ikke ville ha den på meg. Og jeg husker at jeg våknet opp av at mamma og onkel Oslo sto ved siden av sengen og at de hadde med seg en Ken-dukke siden jeg hadde så mange Barbier fra før. Jeg husker at jeg var i barnehagen med gips og rullestol og at alle barna tegnet på gipsen min. Jeg husker hvor vondt det gjorde å ta gipsen av etter åtte lange uker og at beinet var gult etter gipsen. Jeg husker stikkpille-helvete og hvor vondt det gjorde når jeg skulle hjem fordi jeg måtte ta av EKG-padsene på brystet mitt. De som målte hjerterytmen.

Her på bildet sitter jeg sammen med onkel Oslo som vi alltid var noen dager hos før og etter Sophies Minde. Han var også såpass mye på sykehuset å besøkte meg at de trodde han var pappan min. Men da forklarte jeg dem alltid at pappan min, han bodde i Danmark han :)

Mamma mener å huske at jeg tok den siste operasjonen når jeg var rundt fire-fem år gammel. Da forklarte legene (som for øvrig var spesialtister) at venstre fot måtte jeg vente med til jeg var ferdig utvokst og voksen.

Jeg husker ikke å ha blitt mobba for føttene mine på skolen. Eller jo, kanskje litt… Men ikke mye. Jeg har aldri opplevd noe vondt på grunn av beina mine, som jeg kan huske.

Men jeg har alltid følt på det. At beina mine er rare. Annerledes. Det er vanskelig å finne kule sko. Spesielt pensko. Jeg er i tillegg ganske brei over rista. Jeg har i alle år følt at folk stirrer på beina mine. Ser at det er noe galt med en gang.

Her er føttene mine i dag. Riktignok med ullsokker på :P Men ja, du ser jo at noe ikke er slik det skal.

De siste årene har jeg fått bekreftet det motsatte av flere venner. Kanskje flest kamerater. Slik som i sommer da Myhre så meg barbeint på verandaen her og så arrene bak på foten. Fra hælen og ti centimeter oppover. Han spurte hva jeg hadde gjort med beina mine. Der og da skjønte jeg ikke hva han mente og når han pekte på arret ble jeg litt paff og sa svarte at det arret, det hadde jeg jo hatt i tjue år nå! Myhre har jeg kjent i minst fem år, om ikke mer og han så det først nå! BT la heller ikke merke til det før jeg viste han det.
Men noen ser det nok, for jeg ble spurt av ungene når jeg jobbet på Øberg skole, hva som var galt med foten min. Da forklarte jeg bare at føttene mine hadde stått innover når jeg ble født. Ungene trakk på skuldrene og lot føtter være føtter og digget meg jo like mye for det.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi jeg har tenkt en del den siste tiden. Merket at jeg blir sliten i beina og fordi senene i beina er for korte, i alle fall venstre, så får jeg ikke slappet like mye av i det beinet. Faktisk er hele venstre del av kroppen mer anspent. Tante Tisdærn merker det når hun maserer meg også. Og nå er jeg voksen. Fortsatt ung. Og jeg burde kanskje få tatt den siste operasjonen. Jeg vil fortelle om det her på bloggen min fordi det kanskje er andre der ute som sliter med det samme. Eller som kan se at man kan ha det bra selv om man ikke er perfekt. Perfekt er noe fiktivt vi mennesker har funnet opp. Ingen er perfekte og det er heller ikke meningen.

Så uansett, om du har stor nese, mangler bein som kan bære der, en hånd som ikke fungerer like bra som andre. Om magen din henger eller du føler du er altfor tynn. Du er fortsatt et flott menneske!

Jeg skal ringe legen i morgen å be om time. Legen må henvise meg videre til en spesialist og da håper jeg på å bli henvist videre til Mogens Viig. Han er visstnok spesialist eller noe slikt, sa mamma. Så får vi ta det derifra. Og jeg tror, jeg tror at jeg skal fortsette å fortelle om det på bloggen. Kanskje det også vil hjelpe for min egen del.

La oss starte med forrige fredag. Da var jeg ute å tok et par øl med vakre Nath.

Det var utrolig koselig, iallefall frem til kl 23. Etter det husker jeg faktisk ingenting. Ikke følte jeg meg spesielt full heller. Nath kan fortelle at jeg drakk omtrent åtte øl i løpet av kvelden. De som kjenner meg vet at jeg glatt tåler mer enn det. Jeg har heller aldri opplevd en verre black out. Vemmelig! Derfor er jeg rett og slett redd for at jeg har fått noe i ølen min. Heldigvis gikk det bra, men jeg følte meg ikke spesielt kul dagen derpå.

Lørdagskvelden ble dermed brukt til å spise godis, sitte på nettet og ikke minst å kose seg med hjemmelaget minipizza. Tok rett og slett pitabrød, kuttet opp kjøttpølse og tomat, smurte på pizzasaus på bunnen, puttet stasjet oppepå og toppet med ost og oregano. Utrolig godt!

Søndag våknet jeg med sterke ryggsmerter og en stemme som var borte. Utover dagen kom den tilbake og hørtes ut som en fjorten år gammel gutt i stemmeskiftet. Herrrlig! Snilleste Solberta kom til unnsettning ved å invitere meg på middag og smertestiller. Ble en hyggelig kveld likevel!

Mandag fikk jeg besøk av Nils. Han er nabokatten. Tror han er kongen på haugen her på Tangen. Han har godtatt både Sokrates og Sara, og jammen tok han seg ikke friheten med å være med dem inn hit!

Og etter å ha sjekket ut både første og andre etasje, tok han seg friheten til å legge seg i sofaen, på plassen til Sokrates! Og når jeg skulle kose han, knurra han både til meg og pusene mine og da fikk jeg jammen nok! Dermed gikk jeg bort til veranda døra, åpnet den og ba herremannen gå. Så forsvant han ut i mørket uten å si “farvel!”

Tirsdag var jeg en tur i Sarpsborg med Gud og TurboTess. Siden Gud skulle på møte tuslet jeg rundt på senteret og endte med å ta en kaffe med Amadeus. Noe som var utrolig hyggelig og garantert kommer til å bli gjentatt. Var utrolig hyggelig å se han igjen, ikke bare prate med han om natten når ingen av oss får sove. Etter hvert kom Gud og TurboTess å joinet oss, før vi alle fant veien videre.

Onsdag. Onsdag… Onsdag? Jeg husker ikke hva jeg gjorde på onsdag. Var sannsynligvis bare hjemme :P

Torsdag startet med å forsove meg til møte. Derretter kom jeg til bussen og når bussen kom fant jeg ut at jeg ikke eide kontanter og dermed ikke hadde noe annet valg enn å gå å ta ut i nærmeste butikk. Gikk tilbake til bussplassen for å vente og da dukket Maya opp. Koselig!
Vel fremme i byen skulle jeg møte AB og vesla hennes. Gikk litt rundt på senteret før vi endte med å spise en usunn og sen lunsj på McDonalds. I tillegg ble jeg strålende fornøyd når jeg byttet støvlettene min (som jeg hadde hatt i typ tre måneder og gått med et fåtalls ganger, men likevel hadde blitt ødelagt) inn i et par nye skinnstøvletter. Riktignok til en desto dyrere pris, men siden det viste seg å være 50% rabatt på de endte jeg kjøpet med å få igjen 150,- kroner som jeg brukte på å kjøpe nytt og fresht undertøy på salg! Hverdagslykke!

Fredag! :D Dagen jeg hadde gledet meg masse til! Denne dagen skulle jeg nemlig tilbringe med Gud og TurboTess! Først bar det en tur på Sverige for å handle inn knask og røyk. Derretter fly Halden rundt etter pizzabunn. Mange haldensere var visst lei av kjøpepizza og ville heller mekke sin egen denne fredagen. Vel hjemme i leiligheten til frøken Nordgård, hvor hennes vofse Flekken befant seg , (og som Gud passer for øyeblikket) var det å mekke pizza. Altfor mye mektig pizza og en film senere ble det ansiktsmasker på oss :)

Vi følte oss idiotiske der vi satt, men følte oss desto freshere etterpå!

Etter en nattssøvn var det pizzarester til frokost før Gud og TurboTess dro til familien sin og jeg dro hjem. Der ventet gulvvask og rydding før Myhre kom på kaffe og Vimsa stakk snuten innom for å hilse på. Utrolig hyggelig siden jeg ikke har snakket med noen av de på lenge. Etter de dro ble det derimot litt mat, før jeg stashet opp et snaksent fat med digg og levende lys. 

Nå skal jeg snart pakke meg inn og ta turen ned til Solberta:) Hun har smertestillende til meg, så det blir fint. Selv om jeg ikke har veeeldig lyst til å gå ut. Men det er tross alt bedre for ryggen å bevege seg litt enn å sitte stille. Håper på en bedre dag i morgen.

Ah, jeg trenger sympati (A)