The way I shakin’ make you want to hit it

Så lå vi der da, etter å ha elsket oss gjennom den første natten på lenge. Måneder var gått fra øynene mine hadde flyttetseg i din rettning. Ingen av oss haddde glemt den natten. Den ene natten vi hadde hatt sammen. Det var den beste natten i manns minne. Begge hadde vi nådd nye høyder. Etterpå hadde vi sovnet. Tett i tett, svette og med et smil om munen.

And were changing our ways, taking different roads

Jeg satt under pleddet i sofaen min. Tekoppen i hånden. Prøvde å varme meg etter å ha gått gjennom den bitende kulden på vei hjem fra jobb. Tittet tom fremfor meg mens Damien sang sine triste låter ut fra høytalerene.

So I guess this is the ending of a beautiful mistake

Vi tok farvel ved gangfeltet. Jeg skulle krysse det, du skulle fortsette forbi. Jeg gikk raskt bortover uten å se meg tilbake. Jeg hadde sluttet med det når det gjaldt deg. Det ville bare føre med seg masse tanker og minner jeg var ferdig med for lengst.

Cause we’re moving on

I dag var jeg støttekontakt og vi dro til Nygårshaugen, i Sarpsborg, med tirsdagsgruppa. Der er det mange brukere med og det pleier å være noe underholdning, kiosk osv. Alle synes det er gøy å dra dit, for det blir sang og gjerne mye morsom dans. En jente med downs syndrom (jeg aner ikke alderen hennes) kom bort til meg. Hun er alltid med på tirsdagsgruppa og jeg synes hun er kjempesøt. Hun kom bort til meg når vi hadde kommet ut av minibussen og skulle til å gå inn og sier: “Du…. Du er pen” før hun titter på meg som bare en med downs syndrom kan titte, kniser litt og går videre. Når vi kom inn blir vi sittende rett ovenfor hverandre og hun tar hånda mi og holder den fast. Stryker litt, før hun reiser seg opp og gir meg en skikkelig god klem. Ah, slike mennesker er herlige. Jeg kan ofte bli oppgitt og utålmodig av h*n jeg er støttekontakt for, men på en annen måte må man jo bare innse at de setter pris på meg. Ellers ville jeg jo aldri fått en klem eller et smil, for slike mennesker er jo ikke falske.

Ellers har dagen gått med til å rydde soverommet og litt av stua. Pakka alle klærne inn i skuffene, så nå kan man se gulvet igjen :P Det er en stund siden.

Jeg er vel i grunn på toppen av fjellet nå. Nå gjenstår det kun å sette opp flagget. Jeg ser fremover. Det er det lenge siden jeg har gjort. Jeg tror ting kommer til å ordne seg. Jeg vet ting kommer til å ordne seg. Til fredag blir det jentetur på byen med Tittin! :) Så skal vi bytte alkohol og høre på gamle låter og snakke om alt og ingenting før vi går ut å tar Halden med storm! :P Haha… Og om jeg møter deg? Ja, hva så? Da skal jeg behandle deg på lik linje som med alle andre venner.

I’m standing at the crossroads about to rewrite my plan

Den dagen i parken, den gangen for lenge siden. Husker du den? Da vi satt hele natten i parken og det var stjerneklart og vi lå på pleddet til solen sto opp og du pratet høl i hodet på med meg noe jeg ikke husker noe av. Jeg husker at jeg våknet av at du lå halvveis over meg for å forhindre at jeg ble solbrent og jeg husker frokosten nede på havnen. Jeg husker det døgnet som om det skulle vært i går. Jeg huskert kvelden startet med krangler, men avsluttet med en evig lang klem og smilet ditt som jeg syntes var så herlig. Vi ble bedre kjent, vi elsket i sene sommernetter, vi holdt hender og noen spurte om jeg var dama di. Vi var venner. Vi var aldri noe annet, selv om du kalte meg jenta di og sa du var glad i meg. Jeg kalte deg sjeldent gutten min, men jeg elsket å våkne opp på armen din. Jeg elsket å våkne av at du lå ved siden av meg og at når du først våknet så smilte du og tuslet ut på badet uten klær, før du hentet røyk og vann og vi ble liggende i senga å røyke mens vi lo av fylla dagen før. Det var du som begynte, det var jeg som avsluttet og det var du som ringte meg seks ganger mens jeg var vekk fra landet. Det var du som forsvant og dukket opp når jeg minst ventet det. Det var du som sov hos meg når vi møttes og det var du som ga så mange ulike signaler. Noen sa at det var for godt til å være sant, andre sa at det måtte være sant. Jeg vet bare at plutselig forsvant du litt for lenge, før jeg møtte deg gråtende på bursdagen vår og du viste meg hvor ødelagt du var. Det var du som igjen forsvant, for så å dukke opp og rive til deg enda en bit av hjertet mitt. Jeg visste at jeg ikke kunne fortsette slik. Det var du som spurte om vi skulle dra hjem og jeg som sa nei, men det var også jeg som sa at jeg ikke ville slippe deg, men du som sa at jeg måtte. Likevel ble du overrasket når jeg fortalte deg om følelsene mine og ikke skjønte noen ting “Du blir jo aldri forelsket, det sa du jo selv, den gangen i parken.” Det var du som sa at jeg fortsatt ville være jenta di, for det var noe spesielt med meg. At jeg forsto deg. “Men hvorfor blir du med meg hjem gang på gang da? Om det ikke er meg du vil ha?” “For å våkne opp med deg, det er så trygt” Hun ute i stuen var en slik man puler, jeg var et slik menneske man burde bli sammen med. Jaha? Jeg vet bare at du prøvde å gi meg en klem når jeg skulle gå, der du sto på andre siden av gitteret, innesperret med Dragen. Jeg tok deg lett på hånden og sa “vi snakkes”. Dagen etter var jeg overlegen plutselig, sa du, før du dro avgårde med et ukjent kvinnemenneske.

Jeg har blitt flink til å se på feilene dine. Jeg har visst om de hele tiden. Jeg visste om de før andre fortalte meg om dem. Og feilene dine gjør alt lettere. Alt jeg vet nå er at du aldri kommer til å være lykkelig. Du sa det til og med selv. Jeg vet også at du ikke kan gjøre meg lykkelig. Det har jeg vært fullstendig klar over, derfor skjønner jegikke helt hvordan jeg har klart å falle for deg. Vi er venner. Vi sa begge det. “Venner.” For et tamt ord.

Jo, en ting til som jeg vet. Jeg vet at jeg snart er på toppen av fjellet jeg har klatret på en stund. Fjellet hvor du er avgrunnen.

Every time I think I got it figured out, it fades away

Det er snart ei uke siden jeg skrev. Det er faktisk nesten en uke siden jeg har rørt en data overhode. Har det skjedd så mye siden sist? Tja, ikke spesielt mye nevneverdig. Men! Jeg har fått ny seng! *danse* Eller… Jeg har fått seng, heter det kanskje. For å gjøre en lang historie kort: I fjor sommer hadde jeg to yngre kusiner på fyllebesøk. Hun ne ble drita og klarte å knekke senga, så falt det sammen for godt to dager senere. Siden det har jeg sovet på madrasser på gulvet. Penger som burde vært brukt på ny seng har blitt brukt på masse annet fjas. Tilfeldigvis ble jeg sittende å titte igjennom en Jysk-katalog her om dagen og fant en helt grei seng og tre-fire dager kjøpte mamma den til meg! Snille mamma (som kanskje har litt dårlig samvittighet?) Nå sover jeg som prinsessen på erten, sånn sett bortifra erten.

Ellers? Tja, jeg hadde et lite uhell med pizzabilen i dag. jeg orker ikke engang å snakke om det før jeg vet hva som skjer. Forbanna folk som ikke ser at det er enveiskjørt gate og at h*n kjørte feil vei. Bah!

Ellers? Jeg er på vei. Jeg klatrer stadig lenger vekk fra deg. Det er deilig som fy, samtidig som jeg innimellom tar meg i å tenke at nå… NÅ… kommer du til å stikke innom den slitne sjappa. Nå kommer jeg til å møte deg på butikken. Andre ganger tenker jeg at jeg fortsatt burde snakke med deg, fortelle deg alt og se hva som skjer. Tredje ganger blir jeg sint på meg selv og på Sjarm som fikk meg til å føle noe slik. Det går stadig lengre tid for hver gang jeg ser deg. På en måte er det fint og flott, på en annen måte savner jeg stundene med deg. Drit i sexen, bare stundene hvor vi satt å prata om alt og ingenting og hvor mye vi lo.

Dagens spørsmål: Hva gjør du når du savner en spesiell?

I feel so alive

Kom hit, gi meg en klem og det er det jeg trenger. Så kan jeg dagdrømme videre. Bare møt meg. Jeg trenger en inntil meg i kveld. Jeg savner…. Og jeg savner deg og jeg tenker og jeg sitter alene. Kom å møt meg, gi meg et kyss i regnet, men vi står utenfor og git hverandre et kyss under taket før du drar meg inn på nærmeste toalett, som er fem meter unna og vi blir stående og titte hverandre lenge rett inn i øynene og du kysser meg først. Jeg drar deg riktignok tett inntil meg, men jeg får ikke til å kysse deg. Jeg vil at du skal kysse meg først, bare for å kjenne at jeg lever. Du trenger ikke å gjøre noe mer. Men det er nettopp det du gjør. Du holder meg fast. Du gir meg en klem, en lang en. Og du kysser meg på halsen, der du vet jeg liker det. Jeg er ensom og jeg savner deg inntil meg. Jeg trekker deg nærmere og du stiller deg gjerne tettere inntil. Jeg kjenner kroppen din hardt inntil meg. Og jeg vet at jeg vil ha deg der og da. Jeg ville ha deg allerede når vi sto ute å røyka, i regnet. Under taket. Allerede da ville jeg kysse deg. Jeg ville kysse deg allerede når vi satt å skåla over en øl. Jeg tenkte allerede da at du ikke burde være der. At du burde dra hjem til henne. Jeg tenkte at jeg måtte gå ensom hjem i regnet. Men der inne. Inne på doen, trekker du meg hardt inntil deg. Og kysser meg på halsen, noe du vet jeg elsker. Du kysser på en helt annen måte enn noen andre. Det er bare noe helt unikt med hvordan leppene dine møte mine og hvordan tungen din treffer min. Vi trekker hverandre nærmere hverandre og jeg kjenner pulsen din dunke. Og jeg vet at dette er noe som ikke burde skje, likevel er jeg håpløs når du kysser meg, når du holder rundt meg. Jeg er som gelé mellom fingrene dine. Jeg er alt jeg vil være, og alt jeg ikke vil tenke på dukker opp i hodet mitt. Jeg gjør kanskje noe feil på hennes vegne, men egentlig er det du som gjør det. Det er du som er bundet til en annen. Jeg er fri, jeg er singel, jeg er helt alene. Jeg har en tom hybel og vi bestiller en taxi hjem til meg. For du spør om vi skal dra hjem og jeg spør hvor og du spør om vi skal dra hjem til meg. Og jeg vet at jeg ikke vil klare å sove alene denne natten. At det trengs en til til å varme opp den andre dyna. Og vi nærmest ruller ut av drosjen og du hiver noen penger til sjåføren og ber han beholde resten for vi er altfor opptatt av hverandre til å få tilbake noe som helst. Du har åpnet hempa i bhen min allerede før vi har kommer halveis i taxituren og du stryker over meg og jeg kjenner det så altfor godt. Brystene har knoppet seg og jeg vil bare at vi skal rive av oss alt som er der og da, men er fortsatt påpasselig med at vi sitter i en taxi ennå. Ute av taxien som vi nettopp har rulla ut av; det striregner og tordenet braker som bare det, over oss. Lyner flerrer over himmelen og deler byen i flere biter. Du luker godt og du kysser så herlig at jeg glemmer at det finnes andre enn oss.

Vel inne river vi av hverandre klærne og du fikler litt med beltespenna mi, som alltid er like vanskelig. Til slutt er vi nakne og vame av å stå så tett inntil hverandre og vi forsvinner inn i dusjen og lar varmt vann renne nedover kroppene våre og vi såper hverandre inn og lar verden seile sin egen sjø. Når blikket ditt møter mitt på vei nedover og midt innimellom lårene mine, skjønner jeg at jeg akkurat der og da kunne sagt at jeg elsker deg, Bare fordi du bruker tungen din på en helt annen måte enn alle andre og jeg er i ekstase og vil at du skal ta meg hardt der og da. Men som den lure reven du er, lar du meg vente. Vente i spenning på når du skal ta meg, for du lokker meg hele tiden. Du har lokka meg siden du kom inn på kaféen og blikkene våre møttes for første gangen den kvelden. Vi har en helt spesiell tone og vi vet hvordan vi vil ha det og ute av dusjen tørker vi hverandre og lar kroppene på nytt bli våte, denne gangen av svette. Vi forsvinner ned i sofaen og jeg sitter over deg og presser meg ned på deg og alt er fantastisk og der kommer den digre ekstasen jeg har venta på. Litt raskere enn jeg hadde forventa, men så uendelig deilig og jeg lener hodet bakover og du holder meg fast og jeg klorer deg lett på skulderen. Du nyter å se hvordan jeg kommer og jeg fortsetter, selv om jeg har lyst til å gi meg og rett etter skyter ilden gjennom meg på ny og jeg stønner høyt igjen og du smiler og plutselig står ansiktet ditt stille mellom all nytelsen og stønnene den siste halvtimen har bært preg av. Og du skyter ut og vi er så nær som ingen andre kan bli og ingenting eksisterer mer enn akkurat oss to, akkurat nå.

The smartest thing you ever did was take a chance with me

Jeg ha aldri ment å savne deg. Det var aldri ment å bli sånn. Men det er ikke alltid lett å glemme deg heller. Hvordan du holdt rundt meg når vi danset etter heftige rytmer og kysset hett mellom alle de andre svette menneskene og du grep hånden mi å dro meg ut av lokalet. Hvordan det var nesten like varmt ute og du ville ha meg der og da. Hvordan vi forsvant fra alle andre, uten å ta farvel og vi dro hverandre bortover veien og inn i en mørk bakgård. Og hvordan kyssene ble hetere for hver gang leppene våres møttes og jeg ville ha deg der og da og jeg vet du var klar. Hvordan vi snek oss lenger inn i smuget og du tok på meg på den måten bare du gjør. Og hvordan vi nesten ble tatt på fersken og derfor praiet en taxi hjem, løp opp trappa, mens du strøk hånda di over rumpa mi. Jeg fiklet med nøkkelknippet og du strøk meg over brystene, bakfra og jeg stønnet lett i det låsen ble vridd om og døra gikk opp med et smell. Og innenfor rakk vi så vidt å rive av oss klærne, før vi lå i senga og kysset intenst. Og jeg husker hvordan du kysset meg nedover på magen mens du spredde beina mine og jeg ble litt satt ut og lukket øynene og nøt hvordan du berørte ilden med tunga di og tilslutt hvordan ilden tok overhånd og jeg klorte deg på skuldrene. Og hvordan alt kjentes når jeg satt på toppen og tittet deg rett inn i øynene og alt jeg tenkte på var at dette var dritdigg og jeg lente meg frem og lot brystene duve pent foran deg og du strøk på de og dro meg nærmere og leppene møttes igjen. Og hvordan hoftene våre bevegdes i takt og svetten silte av oss begge og jeg måtte ta bort håret mitt som hadde falt foran øynene mine og du strøk vet et par hårstrå for å ikke kysse de også og hvordan alt bare var bra og hvordan vi sovnet. Hvordan jeg våknet av at vi lå sammenflettet, halveis under dyna og du snorket litt, men det gjorde ikke noe, for idet jeg lukket øynene igjen tok du et godt tak rundt meg og jeg kunne ikke følt meg tryggere akkurat da. Og hvordan jeg våknet tidlig av telefonen som ringte og mens jeg lå å snakket med en pratsom venninne, våknet du litt og ble liggende å pirre meg til jeg nesten ble gal og ville skrike i telefonen at jeg måtte legge på fordi jeg var dritkåt og når jeg først la på var du over meg nesten før jeg rakk å legge den fra meg.

Det blir lenge til neste gang, så jeg får ligge ensom i sengen min å fantasere i mens.

And I need you to know

Tilbake fra Danmark ble jeg plukket opp av Gnofs på togstasjonen. Hjemme ble jeg møtt av vill fluefest og vi fant ut at det var på tide å pante flasker. Hentet flere flasker hos mamma og pantet for rundt tohundre kroner. Så dro vi hjem til Joakim, laget sveler, forspiste oss på sveler, diskuterte og tittet på ting på nettet, før jeg tok veien innom O’Brian. Et veldig tomt lokale, men kom tilslutt et par mennesker. Satt å snakket og ble reddet av Knut etter en innbilt kunster prøvde å legge an på meg. Nachspill hos Bartenderen, før jeg dro hjem til meg og hadde diskusjonsnach med Morten, før vi begge sovna av utmattelse. Våknet først av Maria som ringte, før vi halvsov litt til og Elskidur vekket oss. Selvfølgelig hadde jeg kalrt å glemme avtalen vår klokka tolv. Snilleste Elskidur kjøpte med mat og røyk til to fyllesjuke slasker og vi ble sittende i stua med forbitrukne gardiner for å ikke få det sterke lyset rett inn. Mye latter, røyk og diskusjon. Å høre de to diskutere religion er jo nesten som å høre Bush og Mor Theresa (se bort ifra at hun er død) diskutere Irak-krigen :P Hehe

Jeg savner deg. Jeg har begynt å skjønne det nå. Vi kommer aldri til å klare det, gjør vi vel? Jeg savner å sitte i parken å snakke. Jeg savner latteren og smilet ditt. Jeg savner fnisinga di og å rocke dansegulvet på Krogs sammens med deg. Jeg savner filmkvelder med sjokolade og å sitte på Kongens og se på heite folk. Du forsvant gradvis, litt etter litt og en dag var du ikke her mer. Vi har blitt for gamle til gjemsel, så jeg antar det er farvel?

Nå har jeg kommet ut av dusjen og sitter å skal til å sminke meg. Skal ut å møte Maria fra den siste Estlandsturen. Det blir bra :D

Tiden er en djevel og den synger mens den går.

Noen ganger går tiden så altfor fort. Jeg er enig med Beste om at noen ganger skulle døgnet hatt flere timer. Kanskje dagen ikke skulle startet før vi hadde sovet ut ordentlig? Sånn at alle våkna klokken 10 om morgenen og alle hadde, uansett når de hadde lagt seg, sovet i minst de åtte obligatoriske timene kroppen trenger. Jeg tror det hadde vært greit.