GissGiss’s Univers

Det er gøy å komme inn på bloggen min å kunne se hvor mange som har spionert på bloggen siden sist jeg var innom. Jeg ser det er opptil fler, så hadde vært gøy om fler kommenterte, så jeg vet hvem som leser den :) Nå skal jeg komme med en fin liten oppsumering av helga. (more…)

Endelig er det sommer igjen! Iallefall om vi ser bortifra den lille vinden som er ute. Håper været bare blir bedre fremover igjen. Jeg savner å gjøre ingenting i parken, med venner eller med musikk, penn og blokk. Kanskje til og med en bok, noe frukt og en is som smelter av varmen. Jeg vil få mer farge, uten å måtte bruke selvbruningskrem og jeg vil kunne gå i kjole uten å fryse. (more…)

To sære dager er over, og jeg er på vei tilbake til det normale, om man kan kalle det for det. Egentlig, så har det vært mye sært i det siste, men meg om det.. (more…)

Har jeg gjordt noe dumt, så synes jeg du kan si det. Iallfall istedenfor å la være å være den personen jeg kjenner. Eller… Kanskje jeg hadde rett? Dette begynner å minne meg om ting jeg alt har vært igjennom. Er livet en evig sirkel? Kommer du til å tro at dette er deg?
(more…)

Ja, som jeg har skrevet, var jeg å tok piercing her om dagen, sammen med Anette. Hadde ikke tatt den uten henne trur jeg. Mamma stressa veldig med at det ikke passet seg med en piercing på armen (ja, du leste riktig! Og ja, du skal få se bilde etterpå) siden jeg skal til Afrika og der kan man få HIV og AIDS og sånt. Men som mannen på Madison sa på fleip: “Ville det ikke vært verre om du kom hjem med ei maschokistisk negerlesbe?” (Jeg vil bare påpeke at jeg ikke mente noe rasistisk med dette) Men jeg lo av den kommentaren. Nettopp fordi jeg virkelig så for meg hele greia, med uttrykket til mamma og sånn.
(more…)

Se for deg…

En tung, regnfylt kveld. En kveld der alt er skikkelig dritt. Det er mørkt. Det er vått. Løvet har begynt å falle ned. Det blåser, det er surt og kaldt. Egentlig vil du overhode ikke være ute å gå. Du aner ikke hvorfor du gjør det. Du bare må ut. For i regnet er det ingen som ser. Ikke i mørket. Alt som mangler er The Cranberris med “Zombie” spillende i bakgrunnen. Du går bortover en tom vei. Det er mørk og du føler at ingen bryr seg en døyt om hva du gjør. De geniale gitarriffene kommer over deg og du går raskere, samtidig så uendelig sakte. Du tenker, men alt du vil er så skrike. Du er så drittlei. Du er lei av jobb, lei av drama, lei av folka du omgås og for ikke å snakke om den lille byen du bor i. Du er drittlei av å lyve. Du er lei av å aldri være bra nok. Du er lei av å være en folk kontakter når ingen andre har tid og kjæresten er på jobb. Du er lei av å være den alle gir litt faen i, men som er god å ha når folk blir ditcha eller typen slår opp. Du er lei av å være den som sier: “Hva var det jeg sa?” Du er lei av at du ikke klarer å forklare det du tenker, før det har gått et halvt år. Du er lei av å være den som alltid tar til takke med det nest, nest, nest beste. Du er lei av å være den som alle andre tror er så sterk. Du er lei av å se folk drukne i problemer, men som du vet at du ikke kan hjelpe fordi de først og fremst må innse sine egne problemer. Du er lei av å føle omsorg for folk, nettopp fordi du føler at nesten ingen bryr seg en døyt om deg og du er drit lei av at folk analyserer ting som står i bloggen din og ringer deg for å spørre deg om det er dem det handler om. Du er lei av å alltid å føle at man må prestere noe sykt. Du er rett og slett dritt lei. Alt du ønsker er å finne en eller annen, samme hvem… Som faktisk liker deg, uten at det nødvendigvis betyr noe annet enn vennskap. Du savner den som tar tak i deg, som ikke bare ler, men som støtter deg om du kanskje liker noen. Eller som ler med deg, ikke av deg alle de gangene du driter deg ut. Som ikke bare sitter å fjaser om ubetydelige ting, men som faktisk tåler deg hunder prosent.

Destruktivt? Jadda!

Er det noen gang, i dette samfunnet, lov til å innrømme at man til tider er dritredd? For det virker ikke sånn. Alle skal hele tiden være så gode, så flinke og positive at jeg får helt fnatt bare å tenke på det. Er det lov å si at jeg ikke er god på komplimanger og at sier du for mye positivt kommer jeg ikke til å tro på deg, fordi jeg ikke takler det. Nettopp fordi jeg ikke er vant til det? Og kanskje, mens jeg alt sier for mye i en blogg mange leser, kanskje det ikke er deg jeg ønsker å høre det fra, men noen andre. Da hjelper det ikke hvor mange ganger du sier det. Negativ? Jadda! Jeg er født i en negativ familie, der alt er veldig vanskelig. Vi sier det ikke til noen om vi har et problem. Det gjør man generelt ikke uansett om det er familie eller venner. Man må ikke vise at man er svak. Herregud, hva vil folk tro?! Men jeg ser det, jeg ser om du ikke har det bra. Jeg er en jævel på analysere. Jeg kan se det utifra første gangen jeg møter deg. Ensom? Opplevd noe traumatisk? Eller generelt noe annet? Jeg ser det. Jeg har tatt feil en gang. En gang av tjue. Jeg hater maskene folk bærer. Du er ikke deg selv lenger. Hvorfor? Det kan jeg ikke svare på, men noe er det. Det er alltid noe. Og jeg ser det, uansett hvor lydtett maska di er. Så du kan like godt si det, det er en liten by vi bor vi. Vi vil alltid finne det ut til slutt, din løgner.

Kanskje er det bare jeg som tenker for mye. Kanskje er det bare jeg som burde holde kjeft? Kanskje er det bare jeg som burde lukke øynene… Sånn som alle andre…

sitat: Thornton Wilder.

Har du noen gang sett for deg stedet du bor, slik det så ut for rundt 70 år siden? Det har jeg gjort. Etter en tur til Sverige med to venninner, ble jeg sittende i bakgården til naboen å drikke te. Jeg bor på et lite sted i Østfold, rett utenfor sentrumsgrensa. Damhaugen heter det. Damhaugen har fått en dårlig rykte, noe som i bunn og grunn er veldig synd. For det er jo i grunn litt koselig her. Dessuten er bestefar oppvoks rett borti gata. Om de hadde fått pussa litt opp, men holdt husene i den gamle stilen og ordna litt i bakgårdene, ville det blitt skikkelig koselig her. Jeg ser for meg et idyllisert bilde av hvordan det var her for 100 år siden eller 70 år. (more…)

Nå ba jeg altså til høyere makter i forrige innlegg. Ja, jeg ba forresten mens jeg satt på Porsnes i noe som minnet om en badstu, men som egentlig bare var vanlig tumleplass utenfor klasserommene, sammen med seks svette personer til. Alle var dritnervøse.
- Andre verdenskrig, jeg må komme opp i det. Jeg MÅ! Ting kan risikere å gå til helvete om ikke....
Så jeg skal være såpass ærlig at jeg innrømmer at jeg faktisk foldet hendene. Jeg, som overhode ikke finnes kristen. Skeptiker og realist. Iallefall til en viss grad, men jeg heller mest til vitenskapen. Likevel valgte jeg å folde hendene. Greit å gjøre, bare sånn for sikkerhetsskyld lissom ;) Jeg skal overhode ikke skrive en lang sak om religion, da noen kommer til å begynne å snorke, andre vil hoppe over det, mens en tredje gruppe kanskje vil bli irritert.. La oss nå komme til eksamen (som tross alt er hovedtemaet her).

Jeg var nummer to inn og tok en røyk med to andre. Hun første skulle trekke tema og jeg visste jeg ville få samme tema som henne. Og etter en lang halvtime var det min tur. Jeg fikk tildelt et dobbeltark og så temaene. Og jadda, tro det eller ei, det ble; Norge i 2. verdenskrig og den kalde krigen.
- Kan jeg ta et ark til, om jeg skulle trenge det?, spurte jeg læreren. Hun svarte at det kunne jeg, men samtidig ga hun meg et blikk som tydeligvis ikke hadde noe tro på at jeg ville komme med flere ark. Halvtimen gikk kjapt og jeg kom inn til sensor med to ark, noe som tilsvarer seks fullskrevne sider. Må si de var rimelig imponert over det. Tjue minutter inn i samtalen om Norge i 2. verdenskrig, der jeg også dro inn litt lokalhistorie og at broren til oldemor (som er 97 år gammel) drev med menneskesmugling for å hjelpe nordmenn over grensen til Sverige, måtte de avbryte meg for å be meg snakke om den kalde krigen. Det var der det gikk nedover. Jeg huska ingenting. Og halvparten av det jeg skrev på arket var feil. Men er stolt over å ha klart å karre meg til en firer. En karakter opp fra da jeg gikk på vidregående. Dessuten sa de at jeg hadde stor forståelse for historie. Da ble jeg litt ekstra stolt.

Vel ute av Porsnes løp jeg hjemmom med bøkene, før jeg trasket ned på havna for å møte to venninner. Vi feiret med softis og en kald pils, mens vi tittet på heite menn :P

Også fikk jeg vite at Stine skal gifte seg i oktober. (surrehuet meg, husker ikke datoen for øyeblikket) Men… GRATULERER! :D :D

Dagens spørsmål: Utifra det som er nevt lenger opp, tror du det var en eller annen gudommelig kraft eller rent hell eller tilfeldigheter som gjorde at jeg fikk ønsket oppfylt?

Dette er mitt innlegg nummer 200! La oss klappe! *lytte etter applaus fra medbloggere*
(more…)

Det er skummelt å finne ut hva folk har søkt på for å komme seg til bloggen min. Ting som ballong håret, å være ung er jævli, sahara ørkenen og statisk er greit. Forresten veldig mange som har søkt på hår. Skremmende mange, for å være ærlig. Men det som er enda mere skremmende er folk som har søkt på svensk dyreporno, penest pupper konkurranse og bestemor!