Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Husker du den natten?

Den natten hvor vi festet til solen sto opp og vi giftet oss med ringen til Kongen? Hvordan jeg fortvilet våknet opp med en ring på fingeren dagen etter og det sto «Din Ida» i den. Og Kongen letet enda mer fortvilet og du løy å sa til han at du hadde funnet den i jakka di, slik at jeg slapp å komme flau tilbake å levere den. Minner vi ler av i dag.

Husker du den natten vi bare satt å lo? Og vi trodde vi kom til å dø fordi ingen av oss klarte å puste til slutt :P

Den natten hvor jeg spurte om du kunne være så snill å være her sammen med meg? At jeg satt med den følelsen av at jeg ikke ville være alene, bare. Jeg visste at du visste hvordan den følelsen er. Man er redd for å gjøre noe man ikke burde. Være destruktiv på en eller annen måte. 20 minutter senere svingte du inn på gårdsplassen. Vi gikk å la oss. Pratet. Du strøk meg på ryggen til jeg slappet av. Pulsen roet seg sammen med tankene. Alt som betydde noe var der og da. Vi sovnet. Vi våknet. Vi sendte blikk. Vi sovnet igjen. Jeg må smile litt for meg selv.

Husker du den natten vi satt å pratet? Bare pratet og pratet. Hva betydde vel tid på den tiden.

Den natten hvor du skulle dra og jeg fulgte deg ut og du dyttet meg inntil døren og klemte deg inntil meg. Hvisket frekke ord i øret mitt. Lot hendene vandre over kroppen min. Jeg hadde ikke sjans til å gjøre noe tilbake. Bare nøt det. Og vi løp som to idiotiske tenåringer inn i et skjulested. En bukse ble åpnet, et skjørt dratt opp.

Husker du den natten hvor du ringte og lurte på om du kunne komme? Og Roberto sa jeg var dum som lot deg komme. Og jeg sa alt jeg hadde holdt inne i halvannet år. At du var en dritt som ikke fortjente å bli elsket og at du til slutt ba meg slutte fordi du ble lei deg. Og jeg sa at du kanskje endelig forsto hvordan jeg hadde hatt det. Og dagen etter, når vi gikk hver vår vei fra bussholdeplassen snudde du deg og tok meg igjen. Ga meg en klem og hvisket i øret mitt, så lavt at det knapt var hørbart at jeg aldri måtte glemme deg. At du ikke kom til å glemme meg. Fuckings virkelighet som tatt ut av en film.

Den du den natten hvor ingenting skjedde og alt sto stille og vi sov? Trodde jeg. Og du vekket meg på den måten som er aller best.

Men på en annen måte. Jeg skulle ønske vi aldri hadde møttes. Slik at når jeg nå går å legger meg, hadde jeg sluppet å ligge i sengen, stirre i taket og vite at det faktisk eksisterer noen som deg.Tumblr_lo3eysth4t1qijsuuo1_500_large

Tiden er forbi. Jeg blir uvel, kvalm og ser prikker foran øynene. Jeg setter meg ned. Er redd for å gå i bakken. Og jeg tenker. Tenker. Vil jeg? Skal jeg? Orker jeg dette? Kommer jeg til å takle det? Kommer du til å takle det? Jeg vet jo knapt om jeg orker dette som er nå. Kanskje jeg bare trenger en pause. Ikke en pause fra livet. Ikke fra skolen. Den holder meg oppe. De nærmeste holder meg oppe. Jeg er redd likevel. Vet jeg har styrken til å overleve uansett hva faen, men likevel. Jeg er en sort dronningbie. Du vet ingenting.

Jeg skulle bare ønske at det tok slutt uten at det hadde noe å si.

So I close my eyes, looking behind and moving on. Jeg prøver iallefall å innbille meg det. Jeg… For å bli en sommerfugl fullt ut må jeg trosse enhver frykt. Komme meg ut av puppen som sitter stramt om hodet(?) mitt. Jeg må lære å fly.

Reklamer