Stikkord

, , , , , , , , , , , ,

I morgen begynner skolen igjen og jeg har en del tanker om det. Jeg har gledet meg hele sommeren til å starte igjen. Nå derimot er jeg redd. Redd for at jeg ikke skal klare å stå opp. Redd for at jeg ikke skal orke pendlingen. Redd for høsten. Jeg er alltid redd for høsten. Det er da det mørke kommet. Borte blir de lyse dagene. De lyse nettene med sommerfugler som flakser og glad musikk. Jeg er stressa fordi jeg vet hva mørket gjør med meg. Jeg har fortsatt noen kjipe dager, jeg bare analyserer ikke like mye lenger. Jeg er redd for at jeg ved å tenke at høsten blir hard, blir den automatisk hardere. Jeg er for negativ fortsatt. Om jeg klarer denne høsten uten å ty til noe destruktivt skal jeg belønne meg selv med noe flott. Både selvtillitten og selvfølelsen vil vokse på det. Jeg vil vokse på det.

Jeg fikk vite fra saksbehandleren min at NAV kun betaler skolen frem til jul. Det er utrolig kjipt, siden jeg hadde regnet med å få gått et helt skoleår. At jeg i løpet av det året skulle bli 100 % klar for rutiner videre i livet. Takket være en utrolig herlig dame ble jeg beroliget. Hun lovte å ikke sende meg videre til noe jeg ikke vil selv. Hun lovte at vi sammen skal finne en løsning.

Oppi alt dette venter jeg også på operasjon av foten min. Jeg har blitt lovt operasjon innen neste sommer, så regner med at det kanskje skjer på nyåret. Det blir åtte uker med gips og jeg kan ikke si at jeg gleder meg. Jeg er ræv på å gå med krykker og er redd for å måtte sitte inne alene i alle de ukene. Jeg er spent på å se hvem som kommer til å være der.

Jeg er egentlig spent, bekymret og nysgjerrig på en og samme gang. Jeg tenker masse, men så lenge jeg klarer å prate om det er det bra. Jeg vet ikke om alle forstår hva jeg mener, men det er ikke det som er det viktigste. Det viktigste er at jeg får pratet.389684_438321279513270_580661881_n_large

En plan har jeg iallefall. Jeg skal fortsette uansett. Jeg skal drive forebyggende arbeid og jeg har noe å se frem til :)

Advertisements