Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Hei bloggen! :P

Siden det uansett har stått litt på facebook kan jeg vel i grunn bare bekrefte at jeg har begynt i opplæring som taxisjåfør. Det virker veldig bra og Taximannen som lærer meg opp er også super. Han er en flink lærer. God til å forklare tingene, har troen på meg og tester meg hele tiden. Det blir utrolig spennende å begynne å kjøre selv. Må jo ta kjentmannsprøva, så jeg pugger gatenavn i et kjør. Ser på hvert eneste gateskilt jeg ser. Prøver å memorere alt sammen. Og merker at noe av gatene sitter i hodet ennå. Har jo fordelen av at jeg jobbet som pizzabud for noen år tilbake. Og jeg trivdes jo da. Kjøre rundt, se mange ulike mennesker hver dag. Ingen dag blir lik til tross for at oppgavene er de samme hver dag. Det er sånn jeg liker det. Har også hilst på flere av de andre taxisjåførene og synes det virker hyggelig og føler jeg blir tatt godt i mot. Det er jo heller ikke mange kvinnelige taxisjåfører i Halden. Hovedsakelig blir det å jobbe i helger og ferier altså, så skolen fortsetter jeg med som før.

Noen har spurt meg om jeg TØR å bli taxisjåfør. Hvorfor skulle jeg ikke tørre? Hva er det verste som kan skje? Ja, jeg KAN oppleve ubehagelige kunder. Sjansen for det er også større siden jeg for det aller meste skal jobbe kveld og natt i helgene. MEN, skal jeg virkelig gå rundt å være redd for at noe kan skje? Nei, det går ikke. Jeg har trosset frykten nok ganger til å ikke være redd. Jeg er positiv. Jeg er ikke redd. Jeg verken kan, vil eller er redd.

Tenk på all inspirasjonen, alle de nye inntrykkene, alle de positive tingene! Det er lenge siden jeg har jobbet ordentlig. Har hatt en del ulike praksisplasser via NAV de siste årene, men ingen av dem har vært helt min greie til tross for stor trivsel. Jeg er altså positiv og ingen skal få nekte meg å være det.

Det er ikke helt bestemt når jeg starter ennå, men vi satser på at jeg er klar til julebordsesongen. Da hiver jeg meg ut i det!

1349577541823747_animate_large

Advertisements