Stikkord

, , , , , , , , , , , ,

I det siste har jeg tenkt mer og mer på hvor mye som har forandret seg på et år. Jeg har tenkt mye på hvordan høsten i fjor artet seg. Er det en ting jeg aldri kommer til å glemme, er det dagen i dag.

Jeg satt i lystige lag og feiret kusinene mine Maselisa og Li sammen med familien når jeg fikk en telefon fra Myhre om at Tom hadde valgt å forsvinne fra oss. Jeg husker at jeg ikke først trodde på det. Klarte ikke å ta det innover meg. Har fortsatt problemer med å tro det.

Jeg tok noen telefoner. Det vil si, ganske mange, telefoner. I tillegg til det fikk jeg også en hel del telefoner. Det ble noen slitsomme dager hvor jeg til slutt fikk fred fra telefon-mas. Man kan lese mer om tankene mine i innlegget I really need a big hug.  Jeg setter pris på at folk viste meg at de var der, men det ble litt for mye (siden jeg i tillegg slet med mye personlig på den tiden) og jeg fikk problemer med å ta det innover meg. Det var først når Sabina laget en vakker video med bilder og minner at tårene kom flere dager senere. Videoen kan sees i innlegget We’re all to afraid to say the things worth saying.

I løpet av kvelden dro jeg til Blomst og sammen dro vi bort på Stamkneipa. Der hadde flere samlet seg. I tillegg hadde Kenneth Karlsson gått bort den dagen. Hele Stamkneipa sørget. Noen prøvde å drukne sorgene. Andre ville bare være sammen. Snakke. Minnes. Hedre. Jeg fikk snakket litt med faren til Tom også. Det var godt å gi han en klem. Det ble mange klemmer den kvelden.


Hvil i fred
Tom Andreas Nythe 
11.10.1988 – 12.10.2011

Jeg har ennå ikke helt villet innse at jeg aldri kommer til å se Tom igjen. Akkurat slik som søsteren hans skriver i sitt innlegg Gratulerer med dagen, kjære lille du innbiller også jeg meg at jeg ser Tom innimellom.

Dagene går sin vante gang og mye har skjedd siden denne dagen i fjor. Mye vondt, men også enormt mye bra :) Jeg skulle ønske Tom var her og fikk sett det, men jeg tror han er med oss alle sammen. Jeg tror han ser på oss og ler når vi dummer oss ut og gir oss en usynlig klem når vi er lei oss. Jeg liker iallefall å tenke sånn. Jeg vet at mange savner deg, Tom. Vi kommer aldri til å glemme deg. Aldri <3

Tankene går til andre venner og familien til Tom. I kveld skal jeg tenne et lys for deg, Tom. I mens vil dette brenne på bloggen min:

(edit:) Var borte på grava til Tom istad for å tenne lys. Godt å se at så mange har vært innom. Flere lys og roser lå der. Jeg gjør som jeg alltid gjør når jeg besøker Tom. Tenner en røyk og snakker litt med han. Når røyken er tatt, tusler jeg hjem og tilbake til livet.

Advertisements