Stikkord

, , , , , , , , , , , ,

Kan du i det hele tatt se meg?
Det er et dramatisk spørsmål, jeg vet. Selvfølgelig ser du meg, sånn fysisk sett. Jeg er en person som finnes i livet ditt, hvis bare i periferien, og jeg har ikke tenkt til å magisk forsvinne fordi du ikke tar deg tid til å legge merke til hvem jeg er. Men jeg har den følelsen av at du har et slags selektiv syn. At du er glad for å komme inn og ut av livet mitt fordi å investere ytterligere med tid ville bety at du hadde måtte forplikte deg til noe, og det, det er for mye å be om. Når du snakker til meg for noen verdifulle dager, erkjenner min eksistens, kan jeg nesten overbevise meg selv om at du virkelig ser meg, at du vet jeg er her. Men så trekker du deg tilbake tilbake til en komfortable stillhet, din dyrebare avstand , og jeg blir minnet på at du ikke gjør det. Ser meg.

Du er rett og slett i stand til å glemme meg. Gjøre meg usynlig. Til en prikk på horisonten som du kan ta en hyggelig spasertur å besøke når det er praktisk. Jeg er ikke i din indre sirkel, ikke på langt nok nær til å kunne skade deg på noen måte. (Mja, mjo). Det er lettere å holde meg ut her fordi det aldri vil innebære en reell involvering. Du villet aldri signert en kontrak med vilkår vi begge vet at du ikke er villig til å oppfylle. Så jeg sitter her, roper med begge lungenes kraft for å få deg til å snu. Jeg vifter med fakler mot nattehimmelen og roper navnet ditt. Du kan selvfølgelig snu, men du vil aldri virkelig se på meg.

Cinderella-black-and-white-bw-garden-castle-trees-dress_large

Med deg, så føles det ofte slik som i de drømmene der man ønsker å si noe, vil skrike, ønker å løpe, ønsker å bli hørt og munnen åpnes, men kroppen nekter å lage en lyd, en bevegelse. Det er en ganske liten, tilsynelatende enkel oppgave man ønsker å oppnå, men man klarer det bare ikke.  Det er en slags usynlig barriere, noe som holder meg vekk fra å nå målet. Jeg prøver og jeg prøver og ender med å våkne fra drømmen rett før jeg klarer å oppnå det jeg ønsker. Jeg løper mot deg, men du kommer aldri nærmere. Du vil alltid holde lik avstand, alltid med ryggen mot meg, alltid like utenfor rekkevidden.

Jeg forstår at det ikke er lett å se noen i øynene og fortelle dem hva man føler. Jeg vet det. Og det samme motsatt vei. Det er aldri lett å se noen i øynene og avvise dem, selv om det er det som må gjørs. Men det er det som er det riktige å gjøre. Å la noen leve i uvitenhet og ha den makten over en, som at man er i en evig skjærsild, hvor de aldri blir sett eller hørt, hvor de stadig sitter med tusen spørsmål og tanker og analysering og man vet ikke om det er hodet som snakker eller om det er slik virkeligheten er, det er en grusom og forpint straff. Jeg vil vite at du ser meg, at du vet hvordan jeg ser ut, selv om du ikke liker det. Jeg vil vite at du har husket samtalene våre, opplevelsene våre og at de har en betydning i tankene dine, selv om det ikke er den type betydning jeg i utgangspunktet vil at de skal ha. Fordi jeg har gått skrikende, hes i vinden, i din retning, og gitt deg alle muligheter til å ta fakkelen og kjøre over målstreken. Og kanskje du ikke vil, men du kan i det minste fortelle meg det.

Det er lett å glemme meg. Det er lett å late som jeg ikke er her når du ikke ønsker å se meg. Og jeg kan se hvordan det må være fristende, hvordan det må styrke egoet ditt og minne deg på at du har makt over folk, hvis eksistens du knapt vurdere. Men en dag kan dette skje med deg. En dag kan noen se rett gjennom deg og alt du ønsker er å bety noe for dem. Og jeg håper at når det skjer, så husker du at du gjorde det, du også. Fordi da kanskje du vil forstå at det er bedre å være helt naken og fullstendig åpen enn tildekket og enkelt ignorert.

Til slutt vil du vite hvem som virkelig er glade i deg. De som ser deg for den du er, og uansett hva, finner en måte å være der for deg.

Advertisements