Stikkord

, , , , , , , , , , , ,

Vi løp gjennom enger av markblomster og lo. Kan du huske hvor lett alt var? Kan du huske at du sa at det føltes som om vi fløy og at jeg lurte på hvordan jeg kunne fly med brukne vinger? Jeg husker at du svarte at så lenge vingene var der kunne man alltid velge å fly. Man velger, man har alltid et valg. «Vil du fly, så flyr du!»

Så satt vi der på en kafe og det var lenge siden sist. Dagene, månedene, årene hadde gått. Så satt vi der på en kafe og drakk hver vår svarte kaffe. Jeg med to sukkerbiter og du uten noen som helst tilsetning. Det hele var himla kleint og jeg tenkte på alt jeg ville si og ikke si. At det ikke var noe. At jeg ikke så meningen med å sitte på kafe med en svart kaffe foran seg, og kaffen var egentlig altfor sterk og den smakte ikke noe godt. Jeg trakk en sigarett ut av pakken som lå foran meg på bordet. Fomlet i lomma etter lighter. Jeg så at du hadde snus-leppe.
– Du snuser ennå altså?
– Mhm. Det var alt du sa. Du visste ikke hva du skulle si. Ventet på at jeg skulle si noe, men ante ikke hva. Jeg tente røyken og trakk inn et dypt drag. Jeg snufset litt. Drittforskjølelse. Strøk noen hårstrå bak øret, men siden vinden blåste lett falt de tilbake igjen. Jeg lurte på hva greia egentlig var. Å sitte å drikke kaffe med en som jeg en gang hadde kjent så godt, men som nå var som en fremmed. En som hadde valgt å bare forsvinne sakte. Ikke hardt og brutalt, men desto mer brutalt siden det hadde gått så sakte.
– Så, hvordan går det med deg? Du tittet på meg og jeg møtte blikket ditt et øyeblikk før du tittet ned i kaffekoppen igjen.
– Joda, det går egentlig skikkelig bra, smilte jeg. Det var fine dager.

Tumblr_mja1s7vmua1s4zph3o1_500_large

Og alt ble sagt og ingenting ble sagt og det var så mye som burde kommet ut og frem, men som istedenfor ble gjemt i bunnen av kaffekoppen som aldri ble helt tom. Og du husket ikke lenger hvordan man fløy og jeg orket ikke å minne deg på det, for du hadde blitt fortapt i den mørke, destruktive dalen vi begge en gang i tiden hadde kjempet oss opp ifra. Du hadde valgt å lande der, kanskje ikke vingene dine klarte å fly lenger, men mine, de fløy fortsatt. Fordi jeg ville at de skulle det. De skulle fly langt ennå.

Advertisements