Stikkord

, , , , , , , , , , , , , ,

En enslig vinflaske sto på bordet. Tom. Lysene var nesten brent ned og ute var det mørkt. Praten gikk fortsatt og de pratet i munnen på hverandre. De hadde så mye å si og så altfor liten tid. Så liten tid at det gjorde vondt og hun prøvde å forklare alt sammen, men ordene kom ikke ut slik som de var ment, men det gjorde ikke noe, for han forsto hva hun mente og han holdt helt tyst og lot henne prate, selv om han hadde så mye på hjertet selv. Og hun fortalte om parken og alle turene i den og at hun elsket å gå i den uansett om det var vinter, vår, sommer eller høst. At den var vakker på alle årstidene og hun fortalte om det stedet hun pleide å gå til når hun trengte å komme seg ut, men ikke orket å møte andre mennesker og hvordan hun hadde vært der om kvelden og blitt redd og den gangen hun og noen andre hadde fotografert og lekte statuer på toppen av et tre og hula av stein. Og han fortalte om alle reisene og livet og lidenskapen og de delte en flaske vin og lysene slukket lydløst, slik som lysene ofte gjør.

Tumblr_mcwvjdxnhy1rx0zn3o1_400_large

– Han dret seg faktisk helt ut. Ned. Opp og tilbake igjen.
– Seriøst?
– Ja, han gjorde det.
– Det er sykt.
– Det er helt forjævlig sykt!
Også lo de to venninnene en hysterisk latter og laget grimaser som bare de kunne, mens musikken spilte i bakgrunnen og de satt der med hver sin Ben& Jerry’s is. Hendene var kalde, men hjertene var oh, så varme.

Tumblr_m7tl5kbwpq1qkjvwbo1_500_largeHun står i døren og kjenner kuldegradene mot de nakne leggene sine. Vinden tar tak i håret hennes og hun rygger litt bakover og det føles som om vinden prøver å ta henne med ut i mørket og hun holder seg fast, så godt hun kan, i dørhåndtaket, men døren følger vinden og prøver iherdig å dra henne ut. Hun roper og blir mer og mer bekymret. Tenkt om…? Nei, hun kan ikke tenke sånn. Det går bra. Han kommer tilbake når tiden er moden. Men alt hun vil er å følge vinden, så kan hun slippe å bekymre seg og hun vurderer sterkt å ta på skoene og gå ut og hadde noen sett henne nå, ville de tenkt at hun var gal, men de gale har det godt og akkurat nå så har hun det ikke særlig godt og hadde egentlig trengt en klem og en prat, men han er ikke der lenger. Han er borte. For nå. Hun drar i døren alt hun makter og stenger den. Låser den. Kryper sammen i sofaen, under et pledd og jager bort vinden som uler på utsiden og som får fuglehuset på utsiden til å blåse hardt i veggen og hun hører på en simpel liste med musikk fra Spotify og tenker at det er så lite i livet hennes som er galt at de små tingene blir store også kjefter hun på seg selv fordi det er slik at de små tingene ødelegger og hun leste nettopp en setning om det. «Don’t let little stupid things break your happiness». Og med det, så bestemte hun seg for å gå ut i vinden, men ikke nødvendigvis følge den.

Advertisements