Stikkord

, , , , , , , , , , , , ,

Man blir litt smårar av å være alene så mye. Ikke at jeg er sånn supermye alene egentlig. Jeg møter masse folk i løpet av et skift på jobben. Skravler random. Om været. Om det nye Tistasenteret. Om pizza. Jeg snakker med kollegaer og ler av historier de forteller og vi fleiper sammen og sitter stille sammen å ser på Spartacus og noen prater høyere enn andre, men sånn vil det vel alltid være.

Men jeg merker at det er lenge siden jeg var på kafé. Eller lenge, det er kanskje en uke siden. Kanskje er det mindre enn det og kanskje er det mer. Når jeg tenker meg om så er det vel nøyaktig en uke siden jeg var på kafé og det er lenge siden. Føles som en evighet og en evighet er så lang som en evighet pleier å være.

Jeg våknet halv ti av en telefon og jeg ble sur fordi jeg håpet å sove lenger. Jeg håpet å sove mye lenger fordi jeg skal jobbe i kveld. Jeg skal jobbe til alle de fulle menneskene har kommet seg hjem eller til de har kommet seg på et nach eller kanskje til de har kommet hjem til noen helt andre. Også håpet jeg å sove lenger fordi da hadde jeg ikke hatt så mye tid å bruke før jeg skulle på jobb. Jeg tok ikke den telefonen, men jeg hørte på beskjeden på svareren og bestemte meg for å gi faen. Orket ikke å ringe opp og late som. Fikk senere en mail. Joda, du. Takk for det.

Tiden går med på å tenke og bestemme seg for å ikke tenke og det plager meg at hodet mitt lager små ting store. Det plager meg så vanvittig og jeg har menslignende magesmerter til tross for at jeg ikke har mensen og det er dødsirriterende også lurer jeg på hvorfor og egentlig har jeg kanskje funnet grunnen til hvorfor og det er deg. Jeg lurer på hvordan ting blir fremover og jeg er forberedt på litt motgang nå egentlig, sånn selv om det er vår og det er da fremgangen pleier å være størst. Jeg sammenligner med i fjor og jeg ser all fremgangen, men vet at det er en hel masse som står igjen, men at det kanskje er det vanskligste og hardeste og mest vriende, for det er ikke bare papirer som må ryddes opp i, det er følelser og tanker som må plasseres i mapper i en perm. Og alle vet jo at det er kanskje desto hardere enn å åpne masse konvolutter som burde vært åpnet for flere måneder siden og ringe til inkassoselskaper, forklare, diskutere, komme til enighet. Dette er følelser og tanker som har blitt satt lokk på så lenge at det også føles ut som en evighet, men kanskje lenger enn en evighet også. Men jeg har funnet en boksåpner, men jeg tør ikke å åpne alt på en gang. Det blir litt for mye og altfor vanskelig og kanskje jeg burde snakket om dette med noen profesjonelle, men jeg har liksom gitt opp det også.

“I learned long ago that in order to heal my wounds, I must have the courage to face up with them.”   Paulo Coelho

Jeg har alltid likt Paulo Coelho og jeg lurer på om han syns han er supersmart som kommer med alle disse sitatene om livet og slik eller om det er folk som hører han si dem helt tilfeldig og tenker «Hey, det der var jammen smart! La oss skrive det ned i en sitatbok!» Uansett, jeg liker han.

 

Reklamer