Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , ,

Den følelsen når du er sliten og lei og ikke helt vet hvor du skal gjøre av deg og heller ikke vet hvordan du skal takle alle de motstridene følelsenen. Der har du meg i dag. Jeg er så sinnsykt sliten. Jeg er ikke vant til å jobbe så mye som jeg har gjort nå den siste måneden. Fem til seks dager i uka. Noen dager er det dobbelt opp. Det er jo ikke det at jeg ikke trives, for herregud, du skal vite at jeg trives så enormt i jobben min! Ingen dag er lik. Friheten underlagt i faste rammer. Mulighetene til å omgås en drøss av mennesker og lære noe nytt hver eneste dag. Å lære seg noe nytt. Få vite noe nytt. Telle penger. Spare opp og faktisk kunne unne seg noe. Dagligdags for noen, men det har vært noe nytt for meg.

Men det er lov å være sliten. Jævla sliten. Jeg vet egentlig ikke helt om det er hodet eller kroppen som er mest sliten. Jeg merker det i skuldrene. Stive skuldre og nakke til tider. Litt for mange timer bak rattet i en bil, men det er verdt det. Tror jeg. Gleden over å vite at jeg mestrer dette. At jeg har lært meg dette og at jeg klarer dette på egenhånd. Mestringsfølelse er enormt viktig. Å vite at vi duger til noe. Det er godt å kjenne på den.

Men det er lov å være sliten. Jævla sliten. Og å føle at man ikke har tid til noe annet og jeg har lyst til å ha tid til masse annet også. Jeg vil være sammen med venner. Jeg vil orke å trene. Jeg vil orke å gå lange turer med kamera rundt halsen. Jeg vil ha tid til å sitte på Bryggerhuset i flere timer uten å tenke på at jeg snart må skifte til uniform for så å sette meg i en bil. Jeg vil ha energi til å snakke rett fra levra og si at jeg ikke finner meg i all denne dramaen som kommer i små bruddstykker fra folk som har altfor masse tid til å lage faenskap for andre. Jeg er ikke lenger med i Hotell Cæsar, men jeg får jo høre om det. Jeg står på sidelinjen og ser. Hører. Ingen er vel perfekte, noen sier alltid noe. Jeg lager meg min egen lille boble og innbiller meg iallefal at jeg gir blanke faen. Ting provoserer meg, men jeg har ingen energi til å gidde å bry meg, og det er i grunn helt greit det også.

Jeg er lei av å ikke ha tid og når jeg endelig har en hel dag fri, så har ingen andre tid og det er vel det som er den negative haken ved å ha en jobb man trives i, for man vil jo gjerne trives sånn ellers også. Og jobben er jo ikke alt. Jeg vil ikke være en av de som jobber så mye at de glemmer å leve. Jeg vil leve, jeg vil være fri! Men samtidig vet jeg ikke helt hvordan jeg skal få hele regnestykket til å gå opp. Kanskje jeg bare har blitt så vant til å ha mennesker rundt meg hele tiden, at når jeg først sitter alene og innbiller at jeg kjeder meg, så er det mest fordi det først er da jeg føler meg litt ensom, men jeg trodde at jeg trivdes i eget selskap. Vel, jeg trives jo. Det er ikke det heller. Det er bare noe som ikke er helt som det skal, men som jeg egentlig ikke helt vet hva er. Så du kan godt spørre om det går bra. Svaret du vil få er at det er greit. Alt er greit. Livet er greit. Helt okei. Kan ikke klage. Jeg har jo venner. Gode venner. Jeg har jo en jobb. En god jobb. Jeg har jo alenetid. I små mengder. Jeg har jo fine puser. Verdens beste puser. Jeg betaler alle regningene mine og sitter igjen med nok med penger til at jeg kan unne meg noe en gang i blant. Jeg burde være fornøyd, burde jeg ikke?

Tumblr_m4h787qgu71r6u5j4o1_500_large

Advertisements