Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , ,

Noen ganger er jeg sikkert vanskelig å ha med å gjøre. Noen ganger er det det jeg innbiller meg. Også innbiller jeg meg at folk er drit lei. Skikkelig lei. Så lei at de kan spy. Av meg.

De tankene kommer som regel når folk ikke har tid til å finne på noe med meg. Jeg er garantert ikke den eneste som tenker sånn. Og selvfølgelig tror jeg ikke at verden kretser om meg heller.

Jeg har full forståelse for at folk har barn. At de har hunder. At de har andre venner. At de har andre interesser. At de har hus de må bygge ferdig. At de har leiligheter som de vil at skal være fine. At de har klesvask som har hopet seg opp i en travel hverdag. At de har en serie de mååå se. At de skal legge seg. Og en hel haug med andre grunner sikkert. Men noen ganger. Noen ganger når jeg har en dårlig dag og ingen har tid til å finne på noe og alle virker litt fjerne. Litt sånn at man ikke føler de helt intresserer seg i en samtale. At det blir noen korte ord bare. At de ikke svarer på melding. At de ikke tar telefonen. (og for all del, jeg har hatt dager der jeg heller ikke har tatt telefonen.) Kanskje fordi jeg har vært opptatt. Eller fordi jeg bare ikke har hatt lyst til å prate og kanskje de heller ikke har lyst til å prate akkurat da, men så er det så kjipt at det er liksom akkurat da jeg trenger dem som mest. Og jeg har hatt så mange venner. Folk jeg har ansett og trodd har vært venner, som har sviktet meg. Så jeg venter liksom på en måte på når neste person skal gjøre det. Hvem er det denne gangen? Hva er grunnen nå? Og når folk blir fjerne, så tenker jeg: «Det er nå det skjer. Nå kommer ingenting til å være som før». Jeg klarer ikke å stole på at de bare har en dårlig dag eller noe.

Jeg kan godt skrive side opp og side ned om dette. Hvor redd jeg er. Den forbanna frykten som alltid kommer.

Hvorfor det er sånn? Jeg aner ikke. Tidligere opplevelser og erfaringer er jo med på å forme oss. Samtidig som jeg nekter at fortiden skal ødelegge fremtiden og nuet, så er det altså det det gjør litt likevel. Og kanskje blir jeg fjern selv også. Det blir som en slags beskyttelsesmur. Jeg blir kort. Jeg gidder ikke å ta kontakt jeg heller. En slags barnslig ting å gjøre. Ta igjen med samme mynt. Det er det som er forsvaret mitt liksom. Elendig. I know. Samtidig så får jeg ikke helt til å endre det. Paranoide tanker? Helt klart. Men tro meg, jeg vet de har blitt bedre. De er ikke like ille. Jeg prøver å berolige meg selv. Med tanker som «De har sikkert en dårlig dag». «De står kanskje i dusjen. De ringer meg sikkert opp». OSV. Ja, sånn er det.

Og jeg vet at jeg kan være sånn selv. Herregud, jeg gjør jo ikke noe annet enn å jobbe, og er til tider ufattelig sliten, men jeg vil så gjerne se dere likevel! Jeg vil så gjerne sitte å le sammen med dere. For jeg er så glade i dere. Mange av dere har jeg så mye å takke for, men så er jeg så redd for at dere forsvinner…. Selv om jeg egentlig vet, iallefall tror… sånn 98% at dere ikke kommer til å gjøre det. Iallefall ikke nå. Men… jah…

Jeg vet ikke hvorfor jeg forteller om dette, sånn egentlig. Kanskje bare jeg hadde behov for å si det. Sånn, til alle sammen på en gang. Så kanskje…. kanskje noen forstår. At ingen misforstår. Jeg håper noen forstår iallefall. Håp. Ingen kan ta fra oss håpet.

Det löser sig, det gjör det alltids. Det kommar fiksa sig tillslut, sang Timbuktu.

Kanskje, kanskje jeg bare er like elendig selv også.

Advertisements