Stikkord

, , , , , , , , ,

Det var så intenst den gangen. Man trengte ikke å gå så langt tilbake i minnet. Noen minner satt sterkere enn andre. Noen gjorde også vondere. Ikke veldig høyt på en skala, men nok til at de var der og hun kunne til tider ta de frem. Noen ganger kom de frem av seg selv. I en situasjon som kunne minne om, men som var langt unna likevel. De hadde gjort noe med henne og nå innså hun at de alltid ville være der, men at hun kunne nekte dem veldig stor plass. Hun kunne pakke de i små esker. Sortere de til de var bittesmå og ubetydelige. Eller kanskje ikke ubetydelige, men iallefall slik at de ikke var i veien lenger. Men å pakke ned så mange ting. Gjøre de så små ville ta litt tid. Hun hadde masse tid, sånn egentlig.

Det var intenst den gangen. På en måte føltes det sånn når hun tenkte tilbake. Samtidig så husket hun at det var dager som ikke besto av så mye mer enn å gå fra sengen til sofaen. Fra sofaen til kjøleskapet. Tilbake til sofaen. Kanskje en tur på do. Andre dager var fylt av så mye å gjøre og oppleve at det tok overhånd. Mennesker som stadig kom og dro.

Det var så intenst den gangen, men samtidig ikke. Men nå forsto hun kanskje litt mer av seg selv enn det hun hadde gjort da. Hun var fortsatt det samme mennesket, samtidig ikke. Hun kunne se hvordan ting hadde blitt og kanskje hvorfor noen av reaksjonene var som de var. Hun var i det minste litt mer bevisst.

Det var så intenst den gangen. Hun husket. Knep med øynene. Åpnet de. Skar en grimase. En stemme prøvde å fornekte alt som hadde skjedd. En annen ønsket alle minnene velkommen tilbake. Hun tittet rundt seg. Fokuserte på katten som lå i stolen og vasket halen sin.

Var alt verdt det? Var det en mening med det? Hva var meningen? Hva faen var meningen? Og spiller det noe rolle hva det egentlig var? For det har jo skjedd. Det har gjort noe med hver enkelt av oss. Er vi ikke egentlig alle sammen redde?

Tumblr_mj2319obog1qldr37o1_500_large

 

Advertisements