Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg vet ikke helt når humøret mitt begynte å dale. Kanskje var det alt i vinter? Kanskje var det når våren aldri kom. Jeg er vant til å ha gode stunder på våren. Det er høsten og vinteren som er verst. Det var ikke slik denne gangen. Det var noe med våren. Noe annet. Noe jeg ikke får til å forklare. De teite tankene sier at jeg bare er vanskelig. At jeg liker å gjøre det enda vanskeligere for meg selv.

Jeg tror kanskje det var i april. Jeg husker ikke helt om det skjedde noe spesielt. Jeg husker bare at jeg jobbet. Jobbet. Jobbet. Jeg var så sliten og når jeg først hadde fri orket jeg ikke, men presset meg til å gjøre ting likevel. Jeg husker ikke hva jeg gjorde. Har måtte gå tilbake i bloggen for å lese. Jeg gjorde i grunn ikke så mye utenom å jobbe. Å gå over til å jobbe fult og mer enn det er en overgang for en som ikke har gjort det på en evighet. En som aldri har gjort det. Det er uvant å ha så lite tid til alt annet jeg hadde/ har så lyst til å gjøre. Det virker kanskje slækt å bare sitte i en bil, men når du sitter i en bil i mange, mange timer så får du også tid til å tenke altfor mye. Jeg er flink til det. Å tenke for mye.

Siden jeg begynte på veien til å ha det bra med meg selv for cirka et og et halvt år siden har det vært mye endring. Jeg har snakket om å møte frykten. Herregud, så mye jeg har snakket om den. Og jeg har gjort masse. Jeg har ryddet opp i all økonomien. Jeg har fått meg en jobb. Jeg har fått et nytt sted å bo. Drikker nesten aldri lenger. Ser ikke den samme gleden i det. Blitt flinkere til å sette pris på de små tingene. Men det er fortsatt steg jeg må gå. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Jeg har tenkt veldig mye på det i det siste. Hva som er det nåværende problemet. Og jeg har innsett at det er tillitt. Det å ha tillit til at andre mennesker er der for meg. At de ikke lyver.

Likes | Tumblr

Jeg har hatt mange venner gjennom årene. Byttet vennegjenger flere ganger. Folk har forsvunnet. Fade away. Jeg klarer ikke å tro at folk blir der. Og jeg setter opp en forsvarsmur som kanskje er med på å ødelegge mer. Hvorfor skulle noen bli i det hele tatt. Gjennom livet har jeg så sinnsykt mange ganger følt meg alene. Jeg har kranglet med så mange mennesker. Til familien gir jeg uttrykk av å være en jente med god selvtillit. Skarpe kommentarer. Sviende til tider. Men jeg har aldri hatt særlig god selvtillit. For guds skyld. Jeg har mer selvtillit nå enn noen gang, men nå snakker jeg om før. Jeg aner ikke hvordan ulike venner har sett på meg. Er ikke helt sikker på om jeg vil vite heller.

Kanskje jeg har følt meg så alene innimellom fordi jeg er oppvokst uten en far? Fordi jeg ikke har noen søsken. Jeg ser søskenkjærligheten mellom kusinene mine. Hvordan de reiser sammen. Går ut sammen. Deler klær og hemmeligheter. Jeg har vært heldig å få tatt en del av det, men det er fortsatt ikke det samme.

Jeg har sett folk gå bak ryggen på hverandre. Psyke hverandre ned istedenfor å dra hverandre opp. Jeg har blitt gitt løfter av folk. De lovte å bli. De lovte å aldri såre meg.Men så er det det de har gjort likevel. Før de forsvinner. Så og si alle som har lovt meg så mye har endt med å gjøre det motsatte og da blir vanskeligere og vanskeligere for hver gang en ny person sier det. Hvorfor skal jeg i det hele tatt stole på dem? Jeg har jo sett så mange ganger hvordan folk egentlig er. Er det noe vits å i det hele tatt prøve å bygge opp tillitt til folk?

imgfave - amazing and inspiring images

Ja, det er jo det. For å ha et bra liv så er det viktig å kunne ha tillit til folk. Men hvor lett er det når man gang på gang blir dolket i ryggen. Når man ser hvordan folk lyver for noen man liksom skal være glad i. Når man velger det trygge fremfor å snakke sammen om det som plager en. Man velger å være til, men unngår å leve for det er for skummelt å gjøre noe annet. Noe nytt. Når man konstant ser alt fra barn til godt voksne mennesker lure og utnytte hverandre. Det er ikke så lett da, nei.

Jeg er ufattelig sliten. De siste dagene har gått til jobbing og når jeg har kommet hjem har jeg ligget i senga å sett på serier. Sovnet. Våknet intullet i svette og med svake minner av tåkete drømmer. Kattene har ligget i sengen med meg nesten hele tiden. Bytter på å ligge inntil meg. Jeg legger hode mitt inntil Sokrates eller Snø og de blir liggende stille, mens jeg koser de rundt hodet. Hører den rolige purringen og sovner med armen rundt de igjen. Når klokken nærmer seg midtnatt våkner jeg og får ikke lenger sove. Ligger med et øye åpent og spiller spill for å prøve å bli trøtt igjen. Prøver alt. Bytter stilling, men har vondt i ryggen etter å ha ligget for lenge. Lukker øynene og prøver å beskrive for meg selv i detalj det lille huset i skogen. Det har alltid fungert når jeg ikke har fått sove, men ikke nå lenger. Jeg vet hvordan alle rommene ser ut. Hvordan hagen ser ut. Hønene som går fritt. Det virker tullete, gjør det ikke?

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette blogginnlegget, men etter å ha ligget i sengen siden jeg kom hjem orket jeg ikke å ligge der mer. Trengte å skrive. Samle litt. Få ut. Dette med tillits-problemer plager meg så mye for tiden og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det, sånn egentlig. Aner ikke hvor jeg skal begynne å ta tak. Det er det som gjør det hele så frustrerede.

She’s a little scared to get close to anyone because everyone that said
«I’ll be here for you» left.

Advertisements