Stikkord

, , , , , , , , , , , , , ,

Du vet den følelsen der du sitter å savner noe som du egentlig ikke helt vet hva er? Det kan egentlig være så mangt man savner. Man kan savne ting fra fortiden. Man kan savne en spesiell hendelse eller kanskje bare en følelse som en viss person ga deg. Kanskje du savner å sitte på Bryggerhuset i flere timer med en som knapt enser deg lenger. Eller kanskje man savner den lidenskapen du hadde med et menneske. Det er jo greit å savne litt. Kjenne på de kjipe følelsene om at ting ikke lenger er slik de en gang var, og kanskje man innser at det er litt godt at ting ikke lenger er som det var. For fortiden er ikke det stedet man burde leve. Det er selvfølgelig helt greit å besøke fortiden ved å mimre litt, bare man ikke blir værende der for alltid eller i lengre perioder. Man må se at livet er her og nå. Ikke en gang i fremtiden, da man har blitt tynn nok, pen nok, trent nok, har funnet drømmejobben eller har gjort ferdig legeutdannelsen sin. Livet er her akkurat nå og man burde gjøre det beste ut av det.

Nå sier jeg ikke at det er så lett alltid. Noen ganger kommer følelser fra fortiden overraskende på deg. Kanskje noen du trodde du aldri kom til å snakke med igjen, begynner å prate til deg. Kanskje du en dag, når du er i butikken for å handle, plutselig står bak en person i køen. Det er ikke sikkert dere engang snakker sammen. Men plutselig husker du alt. Du husker hvordan hun fikk deg til å smile uansett hvor dårlig humøret ditt var. Du husker lukten av han og hver gang du kjenner den lukten kommer han alltid til å dukke opp som en jævla glorete neonskilt i hodet ditt og du vil dras tilbake, mer eller mindre ufrivillig, til det den personen en gang ga deg.

Noen mennesker er man nødt til å møte i løpet av livet, men det betyr ikke at de kommer til å være der for godt. Noen skal kanskje lære deg noe, for er ikke meningen med livet å utvikle seg og bli den personen man er ment å være? Og for å gjøre det, er man jo nødt til å lære. Man er nødt til å gjøre feil. Man er nødt til å ha noen mangler. Man er nødt til å oppleve kjipe ting. For om man aldri har opplevd noe skikkelig kjipt, hvordan skal man da vite hva som er virkelig viktig og bra og fantastisk? Så kanskje var dette mennesket, som du plutselig tok deg i å savne, bare et ledd på veien til å bli deg selv. DEG. Kanskje var denne personen en du møtte et par ganger. Kanskje var dette en person som kom under huden på deg og som fikk deg til å åpne opp som du aldri før hadde gjort. Kanskje du har masse minner med denne personen.

Men det er deilig å se at en lampe er en lampe og at utenfor vinduet ditt går verden videre og ingenting stopper opp bare fordi ting er litt kjipt akkurat nå. For det går jo over. Vi har vært gjennom dette før. Kanskje man har taklet ting annerledes før. Kanskje mer destruktivt. Og kanskje man ser at det faktisk har gått lettere enn forventet. Kanskje man har vært forbanna jævla skuffa over et menneske, men så innser man at det er på tide at man går videre. Fordi dette mennesket, hvem det nå måtte være, og det skal sies at jeg ikke snakker om noen spesiell, for dette er bare på generell basis, men kanskje dette mennekset ikke lenger hadde noe å si deg. Noe å lære deg.

Kanskje du også lærte dem noe? Sannsynligvis gjorde du det. Men det kan også hende at verken du eller den andre personen akkurat nå ser hva dere lærte hverandre, og det er selvfølgelig helt okei. Kanskje vil man aldri se det eller forstå det fullt ut heller. Men jeg er overbevist om at alle lærer noe av alle. Du kan noe ikke jeg kan og visa verca.

Så tenk litt på det. Er du ikke litt takknemlig for at du møtte dette mennesket? Selv om du kanskje har rast og brukt altfor mye energi på skuffelser og shit. For kanskje du da til slutt innser hva du har lært og ikke lært og hva som er neste skritt på veien.

(4) Tumblr

Bare litt tankespinn i et trøtt hode. Ble sittende å tenke når jeg var på jobb i dag. Er du enig i dette jeg sier?

Advertisements