Stikkord

, , , , , , , , , , , , ,

Det er en rar følelse jeg går med om dagen. Jeg vet ikke helt hva den er, for den er så vanvittig vanskelig å sette ord på. Det er på en måte noe nytt, men så er den ikke så skremmende og det er utrolig deilig. For som regel er jo noe nytt også forbundet med noe skummelt. Usikkerhet og frykt for hva som kan skje. Men jeg føler meg ikke redd, men kanskje desto mer avslappet.

Jeg begynte å lese i går. Det var en stille nattevakt jeg hadde og istedenfor å sitte å fjase på internett ble jeg heller sittende å lese. En bok jeg ble anbefalt for flere år siden. Hvorfor har jeg ikke lest den før?, har jeg spurt meg selv så mange ganger de siste dagene. Svaret jeg ga meg selv og som jeg har forsonet meg med er at grunnen til at jeg ikke har lest boken før, er fordi jeg ikke var klar for å ta den innover meg før nå. Boken handler om trøblete kjærlighet og den ender ikke lykkelig. Den var faktisk ikke lykkelig i mer enn små glimt. Glimt der man unnskylder den andre parten og trykker ned seg selv. Jeg har vært der selv og jeg kjenner så altfor mange som har vært der. Gang på gang. Man tror man er forelsket. Man glitrer i øynene når man snakker om personen. Man håper og forventer også ender det med skuffelse. Uten at det kanskje er meningen engang fra den andre parten sin side. Man er hekta på et håp om kjærlighet. Jeg skal ikke snakke for mye om boken nå. Jeg hadde nemlig tenkt å fortelle om den når jeg har lest den ferdig. Men det er skremmende å kjenne igjen tankemønsteret til denne kvinnen. Kjenne igjen følelser jeg selv eller andre har hatt. Vonde følelser. Jeg leser denne boken i et forsøk på å fortså hvorfor vi mennesker (vi kvinner, hovedsakelig) oppfører oss slik. Ren psykologi. Analyse.

best thing ever | via Tumblr

Jeg begynte å lese i går og jeg føler at jeg må lese mer igjen. Den deilige følesen av at tiden forsvinner og man fordyper seg i noe og kroppen slapper av. Tankene stopper. Kanskje jeg snart er klar for å skrive igjen. Det har gått så lang tid og jeg aner uansett ikke hva jeg skulle skrevet, utenom disse tilfeldige blogginnleggene. Men det er fortsatt godt å kjenne at muligheten er rett rundt hjørne.

Jeg trenger ikke nødvendigvis å gjøre noe nytt og spektakulært hver dag. Jeg bare trenger å gjøre noe og få påfyll av noe. Jeg skal klare målene mine, men jeg er også klar over at på veien er det en vanvittig tankeprosess. Jeg er klar over det, fordi det er slik det har vært hver gang.

Så jeg aner altså ikke hva som er på gang. Kanskje vil jeg ikke finne det ut på en stund heller, men det gjør ingenting. Ting tar tid og jeg tror det er en mening bak det. At det tar tid altså. Jeg tror det er en mening med det meste, selv om en hel del ting kan virke så vanvittig meningsløse. Man kan ikke gjøre noe annet enn å ta tiden til hjelp. Det er godt med hjelp og støtte underveis, men til syvende og sist er det du som måtte ville gjøre endringen.

Reklamer