Stikkord

, , , , , , , , ,

Den følelsen når du i tankene rømmer til fortiden. Jeg lar som regel fortiden ligge, men innimellom blir man sugd tilbake likevel. Fortiden er et fint sted å besøke av og til, men i lengden er det bare vondt å tilbringe tiden der. Det er ikke ofte jeg vandrer tilbake, men en og annen kveld når man sitter å varmer seg på en kopp med te og tenker litt, da er det greit.

En mild desember på Festningen. Full fest i et leid lokale. På utsiden sto vi å småhutret. Ikke helt fulle nok helt ennå. Den grønne silkekjolen. Jeg hadde vært hos Tinka å fikset meg til festen. Hun hadde ordnet håret mitt. Jeg følte meg så vanvittig bra. Du dro meg med bort til utsiktspunktet. Mellom kanoner benker. Vi tok den klisje-greia fra Titanic. Hvor Leonardo DiCaprio står å holder hendene til Kate Winslet og han skriker: «I’m the king of the world!». Vi ler og jeg snur meg mot deg, for jeg begynner å fryse og du kysser meg. Jeg er brått ikke så kald lenger.

Infinite | via Facebook

Noen minner er sterkere enn andre. Andre kan huskes, men kun sees igjennom en sky. Noen minner har man kanskje glemt og man legger til ting som kanskje ikke skjedde, fordi man skulle ønske at det var sånn og ikke slik det egentlig var. Det blir en blanding av dagdrøm og minner og man vet egentlig ikke helt hva som er ekte eller ikke.

Vi er ute å kjører. Det er vinter og vi har ikke noe bedre å gjøre enn å kjøre rundt. Ler og prater i bilen. Diskuterer. Betror. Synger. Sittedanser. Du foreslår å kjøre avgårde mot skogen. Jeg er med. Selvfølgelig er jeg med. Du smiler et smil som er frekt og rått. Og brått sitter vi på en parkeringsplass hvor hvem som helst kan se oss og kliner. Det pirrer i hele kroppen. Hvem som helst kan oppdage, men ingen gjør det. Ingen gjorde det noen sinne. Det endte i en lidenskapelig eksplosjon og ingen skjønte hva som egentlig skjedde

Keys of happiness♠

Noen minner vil jeg ikke engang tenke på. De er litt for vonde. Det er litt for mye savn. Men heldigvis er det noen lattertårer også. Noen smil med øynene fulle av tårer.

Jeg skvatt når du dunket hardt på stuevinduet mitt og du bare lo når jeg kjeftet på deg med et smil om munnen. Du gikk inn verandadøren, sparket av deg skoene og satte deg i sofaen med beina på bordet. Det så ikke ut hjemme hos meg. Det var en av de ukene. Da jeg nesten ikke hadde vært utenfor døren. Alt var bare kaos. Både fysisk og psykisk. Jeg satte bort pcen og tente meg en røyk og du spurte pent om å få bomme en. Jeg spurte om du hadde spist den dagen og tilbød deg den siste pølsa i kjelen på bordet. Du tok den med hendene og vips var den borte. Du la hodet i fanget mitt mens du strakte deg etter røyken min. Ville bare ha noen trekk. Hendene mine lekte med det korte håret ditt. Lot hendene stryke igjennom det. Vi pratet og du fikk meg alltid til å le. Takknemlig for det.Taken for granted.

Advertisements