Stikkord

, , , , , , , , , , , , ,

Jeg vet ikke om jeg egentlig burde skrive noe. Noen ganger er jeg redd for hva folk skal tro om meg når jeg skriver blogg. Jeg er redd for at folk ikke skjønner når jeg tuller og når jeg mener noe seriøst eller om dere i det hele tatt skjønner hva jeg skal frem til når jeg pjatrer om følelser og slik. Det gjør det ikke enklere å ikke få tilbakemeldinger, men jeg har innsett at det får jeg ikke så altfor ofte, så det skal ikke være et nødskrik etter oppmerksomhet heller.

Jeg vet at oppmerksomhet ikke betyr alt, men det gir en form for bekreftelse og jeg er ikke helt sikker på om alle andre tenker som meg, for innimellom (noen ganger oftere enn andre) tenker jeg at jeg må være den eneste personen i verden som tenker på den måten jeg gjør. Og det som gjør meg usikker er at jeg ikke føler at jeg får til å forklare ting. For all del, jeg har blitt flinkere til å forklare, om folk bare tar seg bryet med å lytte og prøve å forstå.

Jeg kjenner på hodet og tankene at høsten er her og selv om den på en måte er mye lettere enn høsten har vært i flere år, så er den på en måte tung også, for det dukker stadig opp noe. Og i de stundene som er mørke trenger jeg et smil, en god latter, en klem og et spørsmål om alt går bra. På ekte. Og får jeg ikke det, nei, da har jeg vel ingen grunn til å tro på et menneske heller kanskje.

Kanskje jeg ser meg på en annen måte enn alle andre. Sannsynligheten er jo stor for at andre ser deg på en annen måte enn deg selv, for de ser deg fra utsiden. Du ser deg selv fra innsiden. Man kan lage seg selv skikkelig stygg og jævelig fra innsiden. Man kan selvfølgelig få det fra utsiden også, men hodet har en skremmende greie med å hjelpe til.

Jeg må bare… Jeg må bare… Gripe fatt i det små gledene og om jeg ikke klarer det selv, så håper jeg at det er en eller annen som kan ta seg bryet verdt med å hjelpe meg på vei en gang i blant. Det skal ikke så mye til egentlig. Bare gjør noe litt annerledes enn hva jeg er vant til. Noe positivt. Noe positivt overraskende. Foreslå noe.

Selvølgelig skal man ikke kreve noe av noen, sånn egentlig. Folk har jo nok med sitt, har de ikke? Sånn iallefall folk som ikke tar kontakt på et halvt år, for så å mase til seg kontakt som kanskje ikke er helt naturlig. Og jeg føler det er best å ikke si noe som helst, for jeg antar at dette mennesket, gudene vet om han kjenner seg igjen, vil forsvinne igjen. Jeg mener, han gjorde det i altfor langt tid.
What every Directioner needs to know

Herregud, som hun klager….!» Jeg kan nesten lese tankene dine før du har rukket å lese forrige setning.  En jeg kjenner sa en gang at det er forskjell på å klage og på å påpeke hvordan ting faktisk er. Jeg har en dagboksblogg for å skrive i den akkurat på den måten jeg vil. Det er ikke ofte jeg skriver klagende innlegg og det er sjeldent jeg skriver superkjipe innlegg. Det er bare høsten og alt det jævla mørket som gjør noe med meg. Så for øyeblikket:
What’s the password

Hold ut. Bli værende. Bevis. Hver så snill.

Advertisements