Stikkord

, , , , , , , , , , , , , ,

Slaraffenliv i sofaen med kakao er veldig greit. Dagens plikter er gjort. Kunne sikkert gjort mer. Sånn som å vasket gulvene. Jeg hater å vaske gulvene. Kunne lett klippa gress i to timer istedenfor. Med musikk på øra en småvarm sommerdag. Rusla rundt og blitt svett og gått rundt i bhen, for man blir jo så sjukt varm. Sunget for meg selv, fordi gressklipper’n hadde overdøvd sangen uansett. Men jeg har ikke noe gress å klippe. Dessuten er det november og kaldt. Og mørkt. Og ikke minst kaldt. Og jeg har så sinnsykt vondt i nakken. Får det når jeg slapper av. Det er da jeg merker hvor spente musklene i skuldre og nakke er. Jeg skulle hatt noen sterke, myke hender som kunne massert meg. Det har jeg ikke. Derfor drikker jeg kakao og syns litt synd på meg selv.

Det er sikkert også derfor hodepinen har kommet til all verdens tider de siste ukene. Nesten hver dag. Hvorfor spenner jeg meg sånn? Spenningshodepine. Slet med det på vidregående også. Da var det fordi ting ikke var helt greit. Til slutt var jeg så sliten at jeg ble borte fra skolen i noen uker. Legen mente det var depresjon. Familien mente det var latskap. Det var ikke helt lett å hanskes med å måtte overbevise noen når man egentlig ikke klarte å sette ord på noen ting. Jeg flyttet hjem etter halvannet år hjemmefra. Fortsatte på skolen. Fullførste, men ingenting ble som før. Hva var egentlig før?

They were inside of us.

Jeg tenker mye for tiden. Det er naturlig. Det er den årsiden. Mørket. Ensomheten kommer snikende på meg med gjevne mellomrom og jeg har en tendens til å bli sær. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. For hvert år kommer det like forbasket overraskende på. Plutselig bare sitter jeg der og er klar over at jeg ikke har hatt det superbra på en liten stund. Det betyr ikke at jeg ikke kan smile og le på ekte. Jeg kan fortsatt smile av vakre ting. Le når ting er morsomt. Jeg kan fortsatt snakke med folk og nyte en god dag. Men når jeg sitter alene, inne, så er det som om noe er litt ødelagt. Og jeg faller inn i en tristhet som omslutter meg. Jeg ser meg i speilet og liker ikke det jeg ser. Jeg savner noe som jeg ikke vet om eksisterer. Jeg er ikke deprimert. Jeg blir bare litt trist innimellom. Nesten alltid i november. Kanskje litt før. Men jeg kan fortsatt se lyst på ting også. Jeg kan fortsatt smile. Og det betyr ikke at hver eneste dag er grusom og forferdelig. For hver dag har noe godt i seg. Noen ganger må jeg bare tvinge meg selv til å smile

Slaraffenliv i sofaen. Kako fra fineste koppen. Det er mørkt ute. En pus ved min side, den andre ligger å titter på meg fra under tørkestativet som er fylt med nyvaskede klær. Jeg har aldri hatt noe problemer med å vaske klær. Det er bare så kjedelig å brette de pent og legge de i skapet igjen.

(Jeg lover å komme tilbake med noe lettere. Noe lystigere. Noe man kan le av.)

Advertisements