Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sitter i sofaen og sjekker mailen. Leser. Titter. Kjenner humøret synke. Tenker:

Hvordan skal dette gå? Hvorfor gjør de dette her mot meg? Det føles som om verden går i grus noen minutter. Halvtimer. Timer. Prøver å dra meg selv opp. Prøver å tenke fremover. Tenker med redsel bakover. Hvordan ting var før. Hvor destruktivt alt var. Hele livet. Tankene. Handlingene. Vurderer å ta en dusj. Orker ikke. Orker ikke. Alt føles tung og jeg tenker at dette er fuckings urettferdig. Verden er urettferdig. Fy faen. Jeg kjenner på sinnet. Fortvilelsen. Usikkerheten. Kjede-røyker. Stillhet. Tenker ikke engang tanken på å sette på musikk. Skuffelse. Sårhet. Dystre tanker. Bekymringer. Sitter å gjør ingenting på nettet, mens spagettien koker og vannet forsvinner og spagettien svir seg i kjelen. Kan sikkert bare kaste hele kjelen, egentlig. Snakker om alt sammen, men føler det ikke hjelper. Kjede-røyker mer. Spiser ihjelkokt spagetti bare for å få i meg noe mat. Fy faen.

Samtidig har jeg håp. HÅP. Og takk og lov for det. For ting, det er alltid en mening med ting. Man lærer alltid noe av alt. Uansett. Jeg tror på det. Jeg er nødt til å tro på det. Jeg krisemaksimerer i hodet mitt, samtidig som jeg ikke orker å gjøre det. Jeg kjenner at jeg på en måte ikke bryr meg. Jeg skal klare dette også. Jeg skal klare det! For faen. I can do it! Og det kan du også. Ting løser seg. Kanskje ikke alltid på den måten man skulle tro eller håper, men det løser seg. Fordi det er nødt til å gjøre det. Og jeg har tenkt den tanken så mange ganger at jeg klarer å tro på det.

Jeg går til slutt å tar meg en dusj. Har ikke noe annet å gjøre. Deilig å ikke ha noe å gjøre egentlig. Deilig å være litt alene. Kjenne på alt. Kjenne på ingenting. Bare være Cathrine og kjenne at det er helt greit å bare være meg. Meg med alle skavanker, tanker, meninger og handlinger. Og jeg vet at jeg har folk som får meg til å smile og synes at jeg er bra nok.

Jeg leser en setning: «Skulle du ikke ønske at du kunne gå tilbake til da alt var enkelt?»
Nei. For ting var ikke enkelt da heller. Man husker det man vil huske. Det er lov å gå tilbake til fortiden. Og alle gjør jo det innimellom. Selv jeg. Men jeg vet at ting ikke er enkelt. Var enkelt. Ting var kanskje enda vanskeligere før. Jeg surfer fortsatt på bølgene, men nå, etter litt tid, i løpet av kvelden, har jeg innsett at bølgene faktisk er mindre. De er fortsatt store og vonde, men de er litt mindre likevel. For jeg kan tro at jeg krisemaksimerer, men med litt ettertanke, så ser jeg at den krisemaksimeringen er likevel ikke like ille som den kunne vært! Eventuelt har jeg bare blitt flinkere til å surfe!
Likes | TumblrUntitled

Advertisements