Stikkord

, , , , , , , , , , , , ,

Så satt de der som to idioter som latet som de ikke ante hva som foregikk. På bortsiden sto damen med det grønne håret og snakket med mannen som hadde mellomrom mellom tennene. Hva de snakket om vites ikke. Det var umulig å høre hva som ble sagt mellom dem. Den eneste lyden som kunne høres var surklingen i brystet når mannen trakk inn røyken og ingen visste helt hva de skulle si, for alle snakket om ingenting og ingenting var alt som var.

Det var jo ingenting som foregikk heller. De begge visste det og selv om det var grunn til å lure på det en og annen gang, var det neppe noen grunn til å overanalysere tanker som allerede var på villspor. Ingen kunne eller ville forstå noe som helst, og aller minst ville man noen sinne få noe svar på det som var.

Hun tuslet vekk fra menneskene, over den sorte stranden og kunne kjenne duften av blomstene som var på vei ut av knoppene. Det var vår og det føltes godt. En vår kommer alltid med en ny begynnelse. Nye dufter. Nye smaker. Nye opplevelser. Nye følelser. Ennå var det for tidlig med svært mange sommerfugler, men hun ante at de fortsatt lå litt i dvale. Gjemt inni puppene sine. Til de en dag slo seg vrange og ville ut, bort og frem. Hun lukket øynene og kunne høre de lave, lave krafse-lydene hun innbilte seg at de måtte lage. Hun hørte blomstene gro. Hun følte vannet slå innover stranden. 

Problemet var bare at når hun åpnet øynene var det ikke noe annet å se enn hverdager. Hver dag. Det føltes litt grått, men det hadde begynt å spire. Hun visste det. Kjente det på kroppen. Sommerfuglene kom snart til å synes. Hun smilte. Trengte ikke å lukke øynene og se for seg alt som i hodet var fantasi. Hun kunne, om hun lyttet ekstra godt, høre det likevel. Livet.

Love cat😼

Reklamer