Stikkord

, , , ,

De siste tjue minuttene har jeg hatt en liten skriveøvelse for meg selv. Det vil si, jeg får noen (via facebook) til å gi meg en random setning og en viss tid. Så er det meningen at jeg skal skrive en historie utifra setningen i løpet av tiden de gir meg. Bruker stoppeklokka på telefonen. Det gjør ikke noe at historien ikke blir ferdig, men poenget er at man skal bare la være å tenke og skrive det første som dukker opp i hodet. Jeg har tre, små historier, så jeg tenkte jeg kunne dele de med dere. Jeg har markert setningene jeg har fått av BT og skrevet hvor mye tid jeg hadde på hver historie.

3 minutter:
Pus sitter oppepå meg og mjauer.
Solen skinner ute og jeg har ikke særlig lyst til å gå ut. Egentlig har jeg ikke lyst til noe som helst annet enn å ligge her. Vinduet står på gløtt og det er herlig svalt i huset. Det er nesten helt stille. Så stille som det er mulig å få det om du bor midt i sentrum. Jeg kan høre brumming fra biler og mennesker som går forbi, men det er greit. Utenom det er det stillhet og akkurat nå er det ekstremt deilig. Jeg burde sikkert ha dårlig samvittighet fordi jeg ligger her på sofaen når det er så pent vær. På facebook legger alle ut bilder fra parker, utepilser, grilling, strandturer og jeg vet ikke hva. Kjenner jeg ikke bryr meg så mye. De skal få ha skrytebildene for seg selv. Vær så god. Kos dere. Det gjør jeg iallefall. Her jeg ligger med en pus oppepå meg som murrer høyt og får kjærlige stryk over pelsen.

6 minutter:
Poff! Plutselig gikk alle lysene og det ble helt mørkt.
Hva faen var det som skjedde?! De stirret på hverandre i mørket uten å se noe som helst annet enn konturene av hverandre. Han gikk bort til tven. Trykket på den og skjønte at den heller ikke fungerte. Hun hadde allerede tatt opp mobiltelefonen for å prøve å lyse med den, men selv den var tom for strøm. Så satt de der i den lille leiligheten deres uten strøm da. Når man tittet ut av vinduet kunne man se at hele byen var mørkelagt. Hva var det som skjedde?! Han hadde en urolig følelse i hele kroppen.

De begynte å finne frem stearinslys. Noen kubbelys her og der. Noen små telys i noen holdere. Fomlet rundt i mørket, fant ingen lighter. Som regel lå det lightere over alt, men ikke nå når det trengtes. De endte med å gå på hverandre flere ganger. De begynte å le. Han litt mer nervøst enn henne. Hun var så avslappet og han misunte henne det. Han selv var derimot bekymret. En ting er at strømmen går, men når ikke mobiltelefonen fungerte heller. Alt med batterier og elektrisitet hadde rett og slett stoppet.  Det var umulig å finne ut hvorfor. Ingen informasjon i løpet av noen sekunder. De hadde verken tv, radio eller facebook. Ingen app fra VG. Ingen verdens ting! Det var stille i gatene. Bilene hadde stoppet også. Folk gikk litt forvirret rundt.

– Kanskje vi burde gå ut og finne ut hva som skjer?, spurte han til slutt.
– Nei, la oss bli her. Det er sikkert over i morgen. Garantert noen som er ute å jobber med en løsning allerede.
– Men hva med alle bilene, klokkene, mobiler og slikt?

9 minutter:
Hun gikk på den skumle stien opp til hytta. Hatet at det var utedo der. Og som alltid våknet hun om natten og måtte på do. Takk og lov var det i allefall ikke spesielt kjølig. Hun myste med øynene i mørket. Prøvde å se for seg noe lystig uten at hun klarte å komme på noe bra. Hun hatet denne stien og selv om den ikke var så lang, så var den fortsatt skummel.

Det hele var egentlig Marie sin skyld. Det var hun som hadde begynt å snakke om spøkelser og ånder og slikt. Og det var Marie som liksom helt tilfeldig hadde nevnt at de kunne prøve spiritisme. Og det var Marie som hadde ledd etter de sluttet og sa at det var hun som hadde gjort så glasset flyttet seg. Men nå var hun ikke så overbevist likevel. Gudene vet hva som hadde skjedd i skogen her tidligere. I tidligere tider hadde svenske soldater tråkket gjennom skogene. Det hadde vært mange steinhuggere som hadde dødd, mens det foregikk steinhugging i området et stykke bak hytta de befant seg på. Hun skalv når hun tenkte på spøkelser og selv om hun egentlig nektet å tro på det, så skremte det henne skikkelig. Hun kunne kjenne pulsen var høy og at hjertet banket raskere. Pusten økte og hun gikk raskere nesten småløp tilbake og opp trappen til hytta.

Smalt døra igjen bak seg. Prøvde å roe ned pustingen. Lente seg mot døren og sukket høyt. Det var da hun kjente noe som føltes ut som en hånd på skulderen. Hun turte ikke å bevege seg. Klarte det vel heller ikke. Men det verste var stemmen. Den svake, skrapende stemmen som hvisket i øret hennes. “Hallo”. Hun ville så gjerne skrike, men klarte det ikke.

Advertisements