Stikkord

, , , , , , , ,

Hvis man skulle være så heldig og sitte på en kafé i en fremmed by en regnværsdag og drikke kakao med litt for mye skum, og man ba egentlig ikke den søte ekspeditrisen om krem engang, men man klager jo ikke for en slik ekstra liten glede. Rundt sitter folk som kanskje tror de er kunstnerer og kanskje er de det. Det er ikke godt å vite, for det er en slik tanke som bare kan dukke opp ut av det blå. Sånn på en regnværsdag, hvor humøret er ganske fint og man skal møte en god venn kanskje. Eller kanskje man skal sitte her og bare være til i noen timer før man drar hjem igjen. Hele dagen er litt rar, for man gjør ting man ikke pleier å gjøre. Setter seg rett ved inngangsdøren istedenfor innerst i en krok. Man spiser opp kremen etter man har drukket opp kakaoen og man møter overhode ikke noen man kjenner og det er på en måte litt deilig. Å bare være til og ikke møte noen og ikke føle seg ensom. Det er som man for en liten stund står på sidelinjen av livet og bare ser at verden går videre uansett og det høres kanskje litt deprimerende ut, men det er jo faktisk slikt. Det er fint å se at verden går videre og man kan kjenne det på kroppen at verden går videre også. Ikke at det kan forklares, man bare vet det.

En dame går forbi og hun rynker på nesen over noe man ikke vet grunnen til.Kan hende har noen tatt plassen henns. Kanskje er det du eller kanskje er det meg. Hun kommer inn på kafeen og strener bort til disken og ber om en kaffe.  Hun er noe vi ville kalt flagredame. Husker du det?

Det er faktisk bare damer her nå. Er det her alle de lidenskapelige, suksessfulle damene fra kultureliten går? Det er slik det ser ut for fra en uteforstående. Hva slags miljø har man steget inn i, når man åpnet døren til denne lille kafeen med de gamle møblene, men moderne kaffetypene? På gamle møbler, tatt fra bestemors stue, ligger fargerike vesker og nye appleprodukter. En mac her, en ipad der. Fargerike klær og kunst på veggene.

Jeg er en observatør og ingen aner hvem jeg er. Jeg har allerede følt meg beglodd et par ganger. Passer ikke inn. «Hvem er det?» «Hvem er hun?»

Blikket mitt forsvinner ut vinduet igjen og jeg hører suset fra kaffemaskinen bak meg, men jeg fokuserer ikke på noe spesielt. Det er først når jeg ser en liten pus i vinduet på andre siden av gaten at jeg stopper opp. Den sitter i vinduet og titter ut. Står der majestetisk slik bare en katt kan.  Den er svart med en hvit flekk under haken og værhårene er så hvite at de lyser opp som om de skulle vært lysende og elektriske. Blikket mitt studerer katten en stund, før jeg studerer vinduet og legger merke til at katten står i et lite tårn. Huset har et lite tårn og det ser så utrolig kult og koselig ut.

Mens jeg har sittet og studert tårnet og katten har kafeen tømt seg nesten for folk. Man skjønner at lunsjtiden er forbi. Det regner fortsatt ute og kakaoen min er tom. Det er størknet krem i bunn av koppen.

Observatøren skal fortsette å observere en stund til. Trenger ikke alltid si noe. Det er fint dette her. Kjenner noen litt melankolske følelser gnager langt bak i hodet, men  jeg vet at dagen blir bra. Det skal ikke alltid så mye til :) Så, om man er så heldig å sitte på en fremmed kafé,  i en fremmed by en regnværsdag, så nyt det.

image

Advertisements