Stikkord

, , , , , , ,

Jeg tenkte at jeg skulle prøve å skrive noe. Jeg aner ikke hva jeg ender opp med. Jeg aner ikke noe som helst. Jeg vet bare at jeg vil skrive og at det burde blogges og at noe burde skje. Problemet er at jeg ikke vet så mye og er litt usikker og kanskje har tusen ting jeg kan skrive om, men ikke vet hvordan jeg skal begynne på. For noen ganger blir jeg dratt tilbake til fortiden med skrivingen. Jeg kan skrive om gamle dager og alle minnene tusen ganger og sikkert tusen ganger til etter det. For det er mange minner og det er mange tanker og det er ikke nødvendigvis noe vits i å skrive om fortiden, men jeg liker heller ikke å skrive om fremtiden, for hvordan kan jeg skrive om noe jeg ikke vet hvordan kommer til å bli eller være? Jeg kan dagdrømme om glade dager, triste dager, mennesker som får meg til å smile litt ekstra og kanskje om mennesker jeg ikke har møtt, men håper å møte. Jeg kan selvfølgelig skrive om nåtiden, og jeg har jo en del jeg kunne fortalt dere om, men som sag, jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, eller hvor jeg skal fortsette eller hvordan jeg skal avslutte og det gjør alt så fryktelig vanskelig at jeg heller bare lar være. Jeg kan jo skrive fantasi eller jeg kan holde meg til virkelighet. Jeg kan skrive en blanding av virkelighet og fantasie og ingen av dere vil egentlig vite hva som er sant og hva som ikke er sant eller hvem det er snakk om eller hva som gjelder. Jeg kan forvirre noe sinnsykt om jeg vil. Det er det jeg liker med å skrive, med å blogge. At kanskje noen blir nysgjerrig, men ingen tør å spørre, men folk bare antar. Slik jeg også bare antar, men det er ikke noe vits i å anta noe som helst, for man kan ikke vite hva et annet menneske tenker. Iallefall ikke før man har spurt. Selv ikke alltid om man har kjent personen i to måneder eller fem år. Og kanskje man ikke alltid vil si alt eller vet hvordan man skal si alt eller kanskje man ikke alltid burde si alt heller. Kanskje man kan skrive det i et sinnsykt forvirrende blogginnlegg eller bare på et papri. Man kan la være å publisere eller rive arket i bittesmå fillebiter som man til slutt kaster bort i et lite telys og lar bitene forsvinne inn i stearinslyset, helt til det nesten er tomt for stearin og papirbitene ender opp med å ta fyr. Kanskje går man derfra og tenker ikke noe mer over det, før man er midt oppi det og man frykter hva som kan skje. Føler seg rar. Det er en rar følelse. En følelse som ikke er behagelig. Og man tenker «hvis-om-atter-dersom» og freaker litt ut eller kanskje ikke freaker ut, men man har bare ikke lyst. Det er ikke det at det er ubehagelig, men jeg har bare ikke lyst og det er ikke sikkert jeg noen gang har lyst. Der og da kunne jeg bare løpt opp brosteinsbakken og dunket på døra på toppen av den bratte trappa. Den trappa som jeg alltid blir sliten av å gå i, men som hadde sluppet meg inn. Noen ganger lukker man seg helt inn i seg selv og man vet ikke helt hvordan man skal reagere, men man vet hva man ikke skal gjøre og man gjorde ikke noe og man løp inne opp de tunge trappene. Jeg kunne vært destruktiv, men jeg har holdt meg lenge nå og jeg er rimelig fornøyd med det, selv om det innimellom lusker ulver i fåreklær rundt og noen av de kan det være en fornøyelse å ha en prat med, men heldigvis ikke noe mer enn en prat. Jeg prater og prater og spør om pingviner og reker og Sesam Stasjon og jeg leter etter en fantasiverden å stige inn i, men det er ikke noe fantasti, iallefall ikke slik fantasi og det er litt trist, for da kunne det kanskje vært noe. Jeg er usikker slik alle er og det er fullstendig lov, men jeg har fortsatt gleder tilstede. Jeg lengter etter noe mer, noe som ikke er der ennå, som jeg en dag håper å finne selv om jeg er usikker på hvor jeg skal lete eller om jeg skal gidde å lete i det hele tatt. Noe dukker jo opp av seg selv og brått så er det ikke noe der og brått så er det noe der og jeg vet hva jeg lengter etter, men det er ikke noe som finnes nå. Nå er det snart farvel og det skal bli litt godt og jeg er veldig spent på om det kommer til å være sånn som jeg drømmer om at det skal være. Slik du har fortalt at det er eller om det er totalt annerledes og selv om det er totalt annerledes så tror jeg det er vakkert, for jeg håper å se noe, noe jeg ikke vet hva er, men som kan bety noe. Endringene kan være så små at man knapt legger merke til dem, om ikke vi skulle falle over en bok eller en person eller kanskje en liten alv som forteller oss at endringer faktisk skjer og de skjer akkurat nå, nå i nuet.

Men de lange periodene der noe inni oss er helt stille, som om noe holder pusten og bare venter på noe, usikker på hva neste steg er og endelig blir til det vi venter på og vi innser at det er da man har blitt gjort oppmerksom på at vi nå er klare for dette som kommer.

Advertisements