Stikkord

, , , , , , , ,

Jeg går rundt å har mye vondt for tiden. Noen ganger føler jeg at jeg ikke blir trodd. Du har kanskje opplevd det selv? Å ikke bli trodd selv om du er dårlig. For det synes ikke. De dagene som er verst ligger du kanskje rett ut og orker ikke å gjøre en dritt. Jeg fungerer jo. Delvis. Jeg ligger ikke rett ut. Faktisk er det verre når jeg ligger eller sitter for lenge stille. Jeg vet at jeg har vondt. Jeg kjenner det jo. Hvordan det hogger til i låret og stråler nedover i beinet. Hvordan det er vanskelig å reise seg. Hvordan jeg ikke klarer å stå rett opp og ned uten å kroke ryggen de første 30 sekundene, noen ganger lenger. Hvordan jeg halter ned trappa om morgenen om jeg i det hele tatt klarer å stå på høyre fot etter å ha sovet 7-8 timer. Noen andre vet jo også at jeg har vondt. De som ser meg i hverdagen. De nærmeste vennene mine som hjelper meg med å støvsuge og ta kattekassa, fordi jeg ikke klarer å bøye meg. Som plukker opp ting jeg mistet på gulvet mens jeg var alene, men ikke klarte å få opp.

Problemet er at det er vanskelig å forklare smerten. Ja, det gjør vondt. Ja, det er en smerte som hovedsakelig er der når jeg reiser meg opp og ned eller vrir på meg når jeg sitter og ligger. Om kvelden er det til tider vanskelig å få beinet opp i senga. Men hvorfor smertene er der aner jeg ikke. For det er jo bare på høyre side. Beinet jeg ikke skal operere. Jeg venter på MR-time, har til og med fått dato, men ikke før i august. Jeg har også fått en henvisning til reumatolog, men det er milevis med folk i kø foran meg. Jeg har den siste måneden prøvd tre ulike smertestillende. Sterke smertestillende som egentlig er for leddgikt, artrose og Bekhtrev sykdom. Blodprøvene jeg har tatt viser at ingenting er galt. Ingen av smertestillende jeg har tatt hjelper nevneverdig.

Men det er slitsomt å gå rundt å føle at man må overbevise enkelte mennesker om at man har vondt, når jeg ser helt frisk ut når jeg tusler rundt. Det er også utrolig frustrerende å ikke vite hva som er grunnen til smertene.

Jeg har slitt litt med leddene før også. Men ikke i den grad at jeg har blitt sykemeldt. Jeg har ofte hatt problemer med håndleddene om jeg har badet i kaldt vann eller frøset veldig. Da har det holdt og pakke på seg en enkel bandasje en dag eller tre, så har det gått over. En gang lå jeg også med armene i varmt vann og det fjernet smertene. Men det er først nå det siste året at føttene, knærne og hoftene har begynt. Jeg er redd det skal være noe alvorlig. Det er også slitsomt å gå rundt å bekymre seg hele tiden. Iallefall i tillegg til å føle at man må bevise noe. Jeg gikk på jobb i over en uke med disse smertene denne gangen. Løftet meg ut og inn av bilen. Håpet og ba om at jeg skulle slippe å måtte bøye meg for mye. Heldigvis var jeg heldig.

«Det er en grense for hvor lenge og hvor mye man skal presse kroppen også», sa legen til meg. Det er sant det. Ingen kjenner ens egen kropp som en selv. Jeg hadde prøvd og jeg taklet det ikke. En ukes sykemelding. Smertene har noen ganger vært mindre, noen ganger verre. Jeg trengte hjelp til å få på meg sokkene her om dagen, for pokker… Dette er ikke noe jeg har lyst til. Bare fordi jeg er ute å går meg en tur betyr ikke det at jeg har blitt nevneverdig bedre, men at jeg ikke orker å sitte stille i sofaen fordi jeg vet at jeg da knapt klarer å reise meg etterpå.

Dette er ikke et klage- og syteinnlegg. Det er iallefall ikke det som det er ment som. Ta det for hva du vil. Jeg måtte bare skrive litt…

Advertisements