Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , ,

Hva skjer?
Jo, jeg er fortsatt sykemeldt. Jeg har fortsatt vondt. Heldigvis er humøret ganske bra for tiden. Noen dager merker jeg dog at hodet ikke er helt med. Når man går hjemme hele dagen får man tid til å tenke så mye. Det er slitsomt det også. Heldigvis har jeg venner som kommer på besøk og jeg er en del hos mamma og bestemor.

I dag var jeg hos Manuellterapi-klinikken i Fredrikstad. Ble møtt av noen veldig hyggelige folk som klemte, bøyde og tittet på hvordan jeg gikk. De kom frem til at problemene nå, det som fører til smerten, kommer både av at ryggen er stiv og feilbelastning av føttene gjennom 26 år. De har gitt meg noen veldig enkle øvelser som jeg skal bedrive frem til neste onsdag. Da skal jeg tilbake.

Jeg ringte også ventelistetelefonen til ortopedi på Ullevåll i dag og de kunne fortelle meg at jeg har fått dato for operasjon. Endelig! Nå har jeg ventet virkelig lenge! Nærmere to år er det siden jeg startet prosessen og var hos Mogens Wiig, ortopedispesialist i Halden. Det som skjer er at jeg skal møte på pasienthotellet på Ullevåll sykehus 3. september kl 12.00. Der jeg skal være over til neste dag. Blir så kjørt med taxi til Aker Sykehus, der jeg skal opereres. Resten regner jeg med å få informasjon om i et brev i løpet av sommeren.

Bare noen dager før dette, nemlig den 29. august skal jeg på MR. Håpløst at det er såpass lenge å vente, men vanskelig å gjøre noe med det. Skal tilbake til legen neste fredag for å finne ut hva som skjer videre. Jeg er også i gang med å få tak i gammel dokumentasjon fra den gangen jeg ble operert på Sophies Minde i Oslo. Dette var tidlig på 90-tallet og Sophies Minde sykehus eksisterer ikke lenger. Papirene har blitt flyttet over til Ullevåll og Rikshospitalet. For alt jeg vet kan også mine papirer ha blitt sendt tilbake til SØF, der jeg ble lagt i gips rett etter fødsel. Grunnen til at jeg vil finne de er fordi jeg vil sette meg mer inn i hva som er de bakenforliggende grunnene til hvorfor ting har blitt gjort som de har gjort.

Ellers har jeg fått beskjed fra fastlegen om å prøve å gå mest mulig i skogen og andre steder med mykt underlag. En av grunnen er fordi da belaster man føttene mindre enn når man går på astfalt. Etter å ha snakket med en veldig hyggelig fysioterapaut hos Halden Fysikalske, som forøvrig også ønsket meg velkommen når operasjonen var tatt, ble jeg også oppfordret til å lytte til kroppen. Ikke presse og terge smertene, men heller bli bedre kjent med dem. Som at jeg skal legge merke til hvor fort det gjør vondt. Når det gjør vondt. Hvordan det gjør vondt. (om det stråler, brenner osv). Hvor lenge det gjør vondt. Får jeg vondt av å reise meg uansett hvordan jeg sitter f.eks? Vel, ja, i bunn og grunn.

Jeg har på en måte blitt vant til at det gjør vondt, men det er fortsatt frustrerende. Jeg har problemer med å bøye med. Å løfte noe tungt fra bakken og opp går ikke. Bare det å skulle gå på do kan være ille. Jeg halter som regel ned trapper, men kan ofte løpe opp dem. Om morgenen bruker jeg fortsatt krykker. Smertestillende gir ingen effekt, så har rett og slett sluttet å ta dem. Ingen vits i å dytte ting i kroppen som ikke gir noe. Så jeg prøver å være i bevegelse, men føler veldig på at jeg ikke må gå ut. Tenk om noen ser meg. Tenk om noen tror at jeg bare juger. Tenk om de ikke tror på meg?! Egentlig har ingen noe med det, hvorfor jeg er sykemeldt, men man føler jo alltid at man må forklare seg. Så om du ser meg gå ute, så vær glad på mine vegne. Glad for at jeg klarer å gå. Glad for at jeg ikke lar paranoiaen ta over. Glad for at jeg har en god dag, tross alt.

 

Reklamer