Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

I morgen på denne tiden er jeg i Oslo. Da ligger jeg mest sannsynlig i en seng på Ullevåll Pasient Hotell. For nå skal venstre foten opereres.

Det er ikke noe å legge skjul på. At jeg gruer meg altså. Eller.. Jeg gruer meg ikke til operasjonen. Jeg har ventet lenge. Det er over to år siden jeg var til konsultasjon og henvisning ble sendt. Et år senere var jeg på kontroll på Ullevåll. Halvannet år senere sitter jeg her i dag og gruer meg. Det tok liksom så lang tid. Jeg tenkte ikke over det lenger, nesten. Bare sånn innimellom. Nå de siste månedene har jeg brukt altfor mye tid på å ha vondt. Smerter som har kommet på grunn av at jeg belastet føttene feil i så mange år. Takket være fysioterapi har jeg lært meg å kjenne kroppen min bedre og det er jeg takknemlig for. Takknemlig for at jeg har hatt en fantastisk herlig dame som fysioterapeut. En som har tatt plagene mine alvorlig. Som har kunnet vise medfølelse og kunne prate og le under behandlingen. Latter er viktig. Galgenhumor desto viktigere.

Jeg gruer meg til å ha gips på foten. Jeg gruer meg til å ikke kunne gå rundt som jeg selv vil. Jeg gruer meg til å måtte være avhengig av andre. I tillegg har det slitt litt på psyken å gå sykemeldt så lenge. Og nå kommer høsten. Det er et faktum at jeg ikke er så glad i mørket. Lyset er viktig for meg. Viktig å kunne komme ut og nyte dagene. Utnytte de bra. Nå kan jeg ikke det uten hjelp fra andre. Jeg VET at jeg har gode venner som kommer til å stille opp. Men jeg vet ikke om alle forstår meg helt.

For det er vanskelig å be om hjelp. Det er lett å si at man skal komme og være der. Det er vanskelig å være den som må spørre hele tiden. Jeg har snakket med noen. Jeg tror de har forstått. Jeg har desverre ikke fått snakket med alle de nærmeste og noen ganger har jeg snakket, men er fortsatt veldig usikker. Jeg har et veldig sterkt behov for å vite at de er der. At de viser at jeg betyr noe for dem. Og i alt tankespinnet så kommer mørket og gjør tankene litt tyngre å tenke. Det er litt for lett å tenke negativt. Litt for vanskelig å være positiv hele tiden. Selv om jeg prøver. Åh, som jeg prøver!

Jeg vet også at jeg kan være fryktelig vanskelig innimellom. Jeg kan høres ut som jeg er i dårlig humør, uten at jeg er det, uten at jeg merker det selv. Å stille spørsmålet «Hvordan går det med deg?» er lett, men å svare «Nei» er supervanskelig. For ALLE forventer å få svaret: «Ja, det går bra med meg». Det vet nok alle, om man bare tenker litt over det.

Også håper jeg at folk ikke misforstår. Jeg skriver ikke dette for å få sympati. Jeg skriver det fordi jeg er nødt til å skrive det. Fordi noen ganger er ord lettere å sette sammen på et tastatur. Å åpne munnen og si dem, gjør en ganske kjapt veldig sårbar. Hvem liker vel å vise seg sårbar? Ikke jeg iallefall. Jeg hater det.

Men jeg vet at jeg har gode venner. Jeg vet det. Og det er jeg takknemlig for. Jeg er veldig glade i dere. Bare ikke si at du kommer til å være der om du faktisk ikke gjør det.

Advertisements