Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg rydder. Flytter hyller og bøker. Endelig litt ekstra energi og det er deilig. Finner den gamle, blå skriveboka.

På forsiden er det en liten klistrelapp hvor jeg har skrevet: «Cathrines samlede papirlapper» på. Jeg smiler litt for meg selv og husker alle lappene mine. Alle lappene jeg fikk på den gamle kneipa. Alle lappene jeg fylte med bittesmå bokstaver, brokeste deler av historier. Jeg husker plutselig masse jeg hadde glemt. Jeg blar i den blå boka. Leser dikt, sitater og setninger. En hånd tegnet av Marthe jeg gikk på folkehøyskole med. Et dikt jeg fant i en gammel dagbok. Et sitat fra en gammel venn jeg ikke snakker med lenger. Jeg husker brått den gjennomsiktige plastringen som var «forlovelsesringen» vår. Så husker jeg skogen han bodde i. Husker hvor lang tid det tok å kjøre dit sammen med Engelskmannen fordi hans moped ikke var trimma. Husker følelsen jeg satt med når jeg skrev diktet om den gamle teddybjørnen. Husker såvidt de brokete historiene fra kneipa. En husker jeg spesielt godt. Eller, jeg husker ikke historien. Jeg husker bare hva som skjedde mens jeg satt og skrev den etter stengetid.

Det var en random ukedag med et helvetes regnvær. Det var Damhaugen-tiden. Mannen med alle historiene og briller som sto i baren den kvelden. Det var en veldig stille kveld. Uvanlig stille. Jeg satt å skrev på de små lappene, mens de tre mannfolka spilte kort. Mannen med de evig-gjentagene historiene og briller, mannen som for alltid, vil ha en dedikert plass på bardisken og Stokken. Jeg satt sammen med de rundt et bord og skrev. Til slutt spurte Stokken hvorfor jeg alltid satt å skrev.
– Jeg bare liker det, sa jeg.
– Hva skriver du på da?, spurte han videre.
– Jeg skriver på noe som kanskje kan bli en bok en dag, svarte jeg.
– Kan du kalle noen i boka di for Stokken?
Jeg smilte og lovte han å gjøre det.

Det har jeg aldri glemt. Om jeg en dag kommer til å skrive en bok, så vil det være en liten skikkelse med nettopp det navnet i boka. Jeg holder det jeg lover.

Jeg blar videre i den blå boken. Finner historier som er skrevet etter stamkneipa. Historier som ble skrevet mens jeg lå på et pledd i en hage i et vakkert, lite sted i Sverige. Hedekäs. Da vi badet i et iskaldt tjern og gutta skrudde bil og vi grillet til sene kvelden. Det var en varm sommer og jeg leser om forelskelse og sannhet og fantasi og jeg lurer på om jeg egentlig var forelsket eller om jeg bare ønsket det veldig sterkt.

Lenger bak i boken skjønner man at en periode er over. Det er masse blanke sider. Så en liste med ting som trengs. Huset. Jeg leser en historie om huset. Så en lammende historie. Historier om folk som ikke lever lenger. Historier om savn og sene kvelder og overlevelse. Historier som jeg føler det er hjerteskjærende å lese nå, for jeg skjønner hvor dårlig jeg var. Hvor langt nede jeg faktisk var. Historier der jeg vet hvem personer jeg har brukt som inspirasjon i hvilke setninger. Det er sprøtt at jeg husker akkurat det så godt.

“No matter how much suffering you went through, you never
wanted to let go of those memories.”

– Haruki Murakami

Advertisements