Stikkord

, , , , , , , ,

Lukker øynene og legger hodet bakover. Treffer sofakanten. Musikken er høy. Jeg liker at jeg kan spille rimelig høyt. Jeg ligger helt stille og tenker, kjenner etter om jeg kjenner noe i kroppen. Et lite øyeblikk klarer jeg nesten å ikke merke føttene mine. De har verket store deler av dagen. Jeg kobler helt ut. Jeg later som jeg ikke kjenner tærne mine, føttene, leggene, knærne, hoftene, rumpa. Nå kjenner jeg ikke magen heller. Armene er borte. Skuldrene, albuene, håndleddene og fingrene. Det siste som er igjen er hodet og det kan ikke bli borte. Men hele følelsen forsvinner raskt og jeg åpner øynene igjen. Setter meg opp. Leter etter den merkelige følelsen av å ikke kjenne noe som helst. Jeg er ikke den som pleier å være flink til å stenge av, men jeg er nødt til å prøve. Så lenge jeg ikke titter på føttene mine kan jeg late som de ikke er der. Ikke spør meg hvorfor. Det er bare slik det er. Det er helt greit.

IMG_20141103_011848

Jeg sklir liksom litt nedover i sofaen. Setter meg opp, men ender i en merkelig stilling. Ligge-sittende med et bein over kanten. Kjenner strømningene og strekker det opp etter muren. Jeg er rimelig myk. Tenker på hva legen sa. Leddene mine er helt fine. Musklene derimot er elendige. Han foreslo noe trening. Selvfølgelig. Leddene mine er fine, men musklene var dumme. Han sa ordet «fibromyalgi». Er visst ulike nivåer. Liker ikke tanken på det. Men godt å vite noe. Godt å ha et ord på det.

Til slutt ligger jeg rett ut på sengen. Reiste meg. Skulle egentlig bare hente noe, men senga mi er fryktelig deilig og komfortabel. Dessuten lå det en fin pus der. Blir liggende å stryke Snø på magen. Gjør noen av øvelsene jeg lærte på Manuellterapiklinikken. Kjenner jeg smiler litt for meg selv. Jeg er fornøyd. Jeg turte å si ifra. Jeg turte å si ja og nei. Jeg turte å drite meg ut. Videre spiller ingen rolle. Livet går videre.

Advertisements