Stikkord

, , , , , , , , , , , , ,

Blomstereng. Hun løper og løper før hun  til slutt kaster seg ned midt blant alle blomstene. Titter opp på himmelen og de få skyene. Den ene minner om en baby-elefant. Hun smiler for seg selv og kjenner at det kiler på leggen. Hun setter seg opp et øyeblikk og ser at en maur har kommet krypende opp på henne. Det kiler litt, men likevel blir hun sittende å se på den der den vandrer rundt alene.

Han sitter langt utenfor byen og titter inn på den. Bølgene skvulper der han sitter i båten sin. Mørket omkranser han i alle retninger og byen lyser opp som stjerner på himmelen. Han tvinger bort ensomhetsfølelsen. Trives jo egentlig i eget selskap. Det er ikke det. Det hadde bare vært hyggelig om noen ville sittet å sunget på sangene han spiller på gitaren sin.

Den gamle damen går litt ustøtt med rullatoren sin på isen. Liker ikke isen og angrer på at hun ikke ble hjemme. Men heldigvis angrer hun bare noen sekunder. For hun husker at hun er frisk og har et godt hjerte og kan komme seg ut hver dag. For det er godt å slippe å sitte hjemme. Ingen kommer jo uansett på besøk. Hun må ut å treffe folk. Drosjesjåføren er den første hun treffer hver eneste dag rundt halv elleve på formiddagen.

Han bestiller seg en ny øl og når bartenderen plasserer den på disken foran han, tar han den med seg ut for å ta en røyk. Hoster kraftig. Det høres nesten ut som han skal til å kaste opp. Han tenker på alt han burde gjøre, men som han i neste sekund fortrenger. Innser at det ikke gikk som planlagt denne gangen heller. Fortrenger alle tankene og tar en stor slurk av pilsen. Titter opp av glasset når døren åpner seg. Han håper det er henne, men det er det ikke.

Hun våkner opp etter en lang natt. Den første tanken hun tenker handler om kyssene dagen før. De utrykksløse ansiktene. Stemmen som hvisket henne i øret. Hun tok puten ved siden av seg og luktet på den. Luktet den han? Nei, den gjorde ikke det. Hun visste ikke om hun var litt skuffet. Satte seg opp i sengen og slapp føttene ned på det kalde gulvet. Ruslet trøtt inn i dusjen på naborommet. Iskaldt vann først. Så sto hun og kjente hvordan vannet gikk fra iskaldt til lunket. Fra lunket til varmt. Hun lukket øynene og smilte. Sukket fornøyd for seg selv.

Og her sitter jeg, på en borthjemt kafé og titter på mennesker jeg ikke kjenner, mens jeg drikker kaffe og later som jeg leser avisen. Lager historier til menneskene jeg ser rundt meg. Jeg er forteller-stemmen. Den usynlige. Alle disse fem menneskene aner ikke at jeg eksisterer. Eller gjør det de kanskje det?

Advertisements