Stikkord

, , , , , , , , , , ,

Jeg tenker mye. Alltid gjort det og kommer sannsynligvis til å alltid gjøre det. Tenking kan være både positivt og negativt. Man kan overtenke og analysere alt opp og ned i mente. Det kan fort bli veldig feil. Det er til tider vanskelig å tenke positivt og av en eller annen grunn har disse vanskelige tankene en tendens til å komme som en diger bølge på kveldstid. Jeg har aldri vært spesielt glad i mørket. Ikke at jeg egentlig er spesielt mørkeredd, så den eneste gode grunnen til at jeg misliker mørket så sykt mye er en slags behagelig barnslig følelse av å hate alt som har såret meg. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det kommer som en slags forsvarsmekanisme for at jeg ikke skal bli såret mer. Tidligere opplevelser har definitivt en stor rolle å spille i denne frykten. Det er ingen vits å bli såret. Å være så emosjonell. Jeg føler til tider at jeg kanskje blir såret litt lettere, litt raskere og (noen ganger) litt dypere enn andre.

Når du opplever smerte – og da mener jeg ikke smerte fra et sår eller fra stress og kroppsvondter – men en slik smerte som stjeler fra deg søvnen, som får deg til å være våken hele natten, hvor du gråter livet av deg og som omsvermer hele deg, som får deg til å bare ville krype inn i et (ironisk nok) mørke, slik at du ikke har mulighet til å se lyset og tenker at det vil du heller aldri gjøre igjen… Når du opplever den type smerte, så er det ikke så lett å komme ut av den eller bare glemme den. Det gjør det vanskelig å bli kjent med nye mennesker og oppleve kjærlighet.

Det er vanskelig å skulle stole på noen igjen. Det føles så sinnsykt skummelt å skulle stole på noe eller noen andre enn deg selv og dine opplevelser, fordi det er hva du kjenner til. Så når du blir såret igjen eller tror du kommer til å bli såret, så er det lettere å stenge av alle følelser og tanker. Fordi det er så mye lettere å gi faen, ikke sant? Ingen følelser, ingen smerte.

Jeg jobber med meg selv hele tiden og jeg vet at det egentlig handler om å tilgi de og det som såret deg. Ikke nødvendigvis for deres skyld, men så definitivt for din egen skyld. Å akseptere det som har skjedd og gå videre. For å klare det må man kanskje tenkte tilbake, se rett på det som såret deg. Og det vil kreve noe å utrette en slik stor ting. Det vil kreve modenhet og du må takle følelsene dine og, det aller viktigst, det er at det vil kreve at du aksepterer at det har skjedd.

Aksept er er et stort ord for meg. Aksept er som å skulle svelge en enorm stor klup. Jeg tror det er den beste metaforen jeg kommer på for øyeblikket. Sakte og over tid vil klumpen smelte og sakte (veldig sakte) vil den bli mindre og enklere å svelge. Og jeg tror at det er slik ting virkelig er. Du vil kunne respektere deg selv mer fordi du er nødt til å innse at det vanskelige og angsten som du føler ved å gå gjennom dette ikke er verdt hva du egentlig er verdt.

Jeg må innrømme at det vil komme ganger hvor følelsene vil overmanne deg. Dette er helt normalt. Uansett, det er måten vi vil reagere på alle disse følelsene som vil gjøre forskjellen. Å prøve å forstå hvorfor du føler det du gjør og hva som er grunnen til det. Noen ganger er sannheten hard å takle, men å gjøre det er en start. For meg handler det om usikkerhet og å innse at jeg har en tendens til å sammenligne meg selv med andre fordi jeg har problemer med å se hvor mye jeg er verdt. Å innrømme det for seg selv er hardt, men det er hvor jeg har vært nødt til å starte. Så jeg er nødt til å bli flinkere til å sette pris på meg selv, hvem jeg er, mine styrker og mine evner.
Jeg vet at dette høres skikkelig vanskelig ut å gjøre, men det er mulig. Det er virkelig det! Det er ikke noe som er enkelt eller er noe man får gjort med det samme. Det kommer til å ta MYE BEVISST INNSATS å faktisk gjøre det mulig å få fred med noe eller noen, men det er virkelig verdt innsatsen fordi det kommer bare til å gjøre deg (og meg) friere, sterkere og gladere.

Så dette er for å gå videre, få fred og leve i fred.

Advertisements