Stikkord

, , , , , , , ,

Jeg har hatt totalt skrivesprre en liten stund. Derfor har det vært ufattelig lite blogging. Har bare holdt meg litt unna. Men nå tror jeg at jeg er tilbake! Så her poster jeg noen blogginnlegg som jeg har hatt liggende uferdige, som jeg nå har gjort ferdig! De ligger under her i den rekkefølgen de skal være.

Hva grunnen til skrivesperren har vært? Nei, det er litt av hvert. Jeg har avsluttet praksisen i en blomsterbutikk etter bare noen dager. Det gikk ikke an å stå så mye. Jeg har vondt i føttene daglig nesten. Jeg har dessuten begynt i fysioterapi. Klarte å glemme timen som jeg skulle hatt på fredag, men gleder meg til tirsdag da jeg skal tilbake.

Min kjære har vært dårlig med tannpine en uke og vært hjemme hos seg selv. Først var det rart å skulle være så mye alene. Jeg var jo vant til å ha han rundt meg hele tiden. Men det er jo faktisk litt deilig med litt alenetid også. Godt å kunne kjenne på å savne noen. Jeg har arbeidet med meg selv også. Taklet noen frykter jeg kanskje ikke hadde tenkt så mye på før de brått var der.

Jeg har brukt altfor mye tid på å sitte på Ebay. Haha! Har så lenge hatt lyst til å shoppe, men liksom aldri funnet noe jeg faktisk vil ha. Så da er det greit med Ebay, for der koster ting ingenting :P Jeg mener, når man kan kjøpe 5-6 ting for en 50-lapp, så er det jo skikkelig gøy! Gleder meg til det begynner å dukke opp pakker i posten! :D Små, materialistiske gleder, I know :P

Jeg har drømt masse rart også. Det er blant annet en drøm som har gjentatt seg siden jeg flyttet for meg selv i 2004. På den tiden leide jeg en leiligheten i huset til tante Tisdærn. Jeg drømte om en liten jente i hvit, gammeldags nattkjole som sniker seg inn på soverommet mitt. Jeg får ikke sove, så jeg ligger i sengen. Hun bare titter på meg og jeg klarer ikke å bevege meg. Klarer ikke skrive. Alt jeg vet er at om jeg får på lyset, som står på nattbordet, så vil hun forsvinne.
Det er den samme drømmen hele tiden jeg bor der. Noen ganger får hun meg til å sveve. Sier hun vil ha meg ut av huset. Sier hun bor i skapet i gangen.

Så flytter jeg hjem. Samme drøm dukker opp igjen. Den lille jenta svever en halv meter over meg. Sier ingenting. Kommer bare nærmere. Jeg er lammet av skrekk. Klarer ikke å bevege meg en millimeter. Til slutt klarer jeg å få slått på radioen og dermed er hun borte. Så går et år på folkehøyskolen og jeg slutter å drømme om henne. Kan ikke huske jeg drømte særlig mye om henne på Damhaugen eller i Rødsveien. På den tiden naver jeg, men livet er relativt greit. Jeg flytter til Sommero i tre måneder. Flytter videre til Kokkhaugen og drømmene dukker opp igjen. Denne gangen ser jeg henne ikke. Jeg vet bare at hun er på vei inn døren, men klarer alltid å få på lyset før hun kommer helt inn.
En dag dukker det opp en mann med hatt. Jeg kan ikke se ansiktet hans. Den lille jenta er borte. Han står over meg og ler. Jeg hører ikke latteren, jeg bare ser at han holder seg på magen og kaster hodet frem og tilbake.

Jeg snakker med tante Tisdærn om drømmene. Har fortalt om de da jeg leide av henne også. Hun sier at ingen drømmer kan skade meg, men hun tror at samme person dukker opp igjen og igjen fordi han kanskje vil meg noe. Hun ber meg om at jeg neste gang skal spørre mannen hva han vil, i drømmen.

Det går noen uker og drømmen dukker opp igjen. Denne gangen skriker jeg: «Hva er det du vil?» Mannen løper inn i stua. Jeg følger etter han. Han forsvinner inn på kjøkkenet. Jeg slår på lyset, mens jeg gang på gang roper: «Hva er det du vil?!» Mannen er borte.

Jeg flytter til huset rett ved siden av tante Tisdærn. Huset er gammelt og slitt, men jeg maler veggene på innsiden med hjelp fra snille folk. Første tiden i huset består av rot og fest. Drama. Jeg var aldri alene, men følte meg likevel alene. Husker ikke om jeg hadde så mye drømmer på den tiden. Men følte, når jeg lå alene i sengen at noen sto å tittet på meg fra dørsprekken. Mange sa de følte «noe» på toppen av trappen inn til soverommet. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Andre del av tiden i huset besto av å ta tak i livet. Fikse opp. Rydde. I flere omganger drømte jeg om den lille jenta igjen. Jeg svevde rundt i rommet, men hun sa aldri noe. Jeg var alltid livredd. Drømte masse om at det hadde kommet zombier også. Til slutt kom jeg meg ut av huset og ned til Pilestredet, hvor jeg fortsatt bor. To år i morgen. To år. I løpet av tiden her har jeg ikke drømt mye om verken jenta eller mannen. Livet har blitt mye bedre. Jeg har hatt et par drømmer der jeg er bevisst på at jeg drømmer. Det er som at jeg er klar over at nå kommer den igjen. Den føle drømmen. I det jeg sovner. To ganger har min kjære vekket meg fordi jeg har ynket meg i søvne. En gang kom bare mannen over meg. Jeg husker jeg var våken. At jeg prøvde å dunke til min kjære, for å få han til å våkne. I den drømmen klarte jeg ikke å bevege meg, så ikke mannen ordentlig, bare i sidesynet. Men jeg skrek av full kraft.

Natt til i går drømte jeg den drømmen igjen. Jeg holder på å sovne og tenker: «Ikke lukk øynene, for de kommer!» Men jeg klarer ikke å la være å lukke øynene og føler jeg blir sugd gjennom tusen tunneler på få sekunder. Men denne gangen klarer jeg å bevege meg. Lynraskt snur jeg meg i sengen og slår på å lyset. Det funker ikke. Pæra har gått. Jeg river til meg en mopedhjelm som ligger ved siden av senga. Tar en pinne (eller noe?) og reiser meg opp. Løper ut av rommet. Skriker. «Nå er jeg så jævla lei! Kom deg ut! Hører du? Kom deg ut for pokker! Jeg er lei av dette! Kom deg ut!» Så kjenner jeg at jeg begynner å sveve. Visste at mannen var i stua, men at han var mer gjennomsiktig denne gangen. Holder meg fast i dørkarmen og klarer å komme meg inn på soverommet. Svever ikke lenger. Står på bakken sinna som ei veps. Så våkner jeg.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tyde dette, men jeg velger å tro at jeg holder på med å ta et oppgjør med fortiden. Virkelig. Jeg er lei av å la alt det gamle fortsette å dra meg ned. Jeg er klar for en kamp. Kanskje jeg tok på hjelmen for å beskytte meg? Så jeg er fortsatt litt redd, men langtifra like redd. Jeg viste at jeg ikke er handlingslammet lenger. Jeg var klar for å slåss. Jeg tror at den lille jenta og mannen muligens representerer frykter jeg har hatt/har. Og jeg er alltid veldig bevisst i drømmen.

Etter den drømmen snakket jeg litt med min kjære i telefonen. Aller helst skulle jeg ønsket at han kunne ligget å holdt rundt meg, men jeg klarte meg alene. Jeg taklet det. Men det var godt å bare prate bittelitt før jeg sovnet igjen. Sovnet uten å være redd for flere mareritt. 

Her om dagen fikk jeg også vite at huset fra Tisdærn skal selges. Jeg var inne å tittet på annonsen. Bildene var redigert for å få det til å se finere ut enn i virkeligheten. I to år har altså huset stått ubebodd. I to år har det forfalt ganske mye. Jeg tittet på alle bildene i natt sammen med Hæger. Hun var hos meg fordi vi hadde hatt jentekveld. Jeg tittet på bildene igjen og igjen. Så forfallet. Så at vaskemaskinen min fortsatt sto der. Plenen var ikke klippet. Hundegarden var grodd igjen. Verandaen skjevere og antakelig ganske farlig. Vannskader i tak og vegger. Mugg. Planker som var så råtne at de hadde begynt å løsne. Tenk at jeg bodde der? Tenk at jeg bodde i det huset i halvannet år? Tenkt så mye som forandret seg siden jeg flyttet inn.

Jeg har brukt dagen i dag til å se på og føle forandringene. Tenker tilbake og smiler av noen minner. Blir trist av andre. Tenker på hvor vannvittig destruktivt alt var en gang i tiden. Hvordan jeg lot  meg selv forfalle, for så å reise meg igjen. Jeg vet at jeg kan klare alt jeg vil. For jeg klarte å komme meg opp og vekk. Jeg er takknemlig for det.

Dette ble et litt langt innlegg, men for min egen del er det verdt det.

Så hva skjer i livet mitt akkurat nå? Ikke så mye. Tiden fremover skal brukes til å lære seg bedre å takle diverse smerter. Fysioterapi to dager i uken i et halvt år. Jeg har fått shinet opp leiligheten litt etter å ha ligget litt på latsiden. Det har vært godt med litt alenetid. Passe på å ikke miste seg selv. Legge planer. Se fremover. Smile :)

large

Advertisements